Ungforsistegang er 1 år!

Et år som blogger - hva har skjedd?

Da har gamle Røed lagt bak seg sitt første år som blogger, og takker alle som så langt har giddet å følge med på hva denne «unge for siste gang» har utgytt om ulike temaer. Skrivingen har i seg selv også vært ren terapi, og går parallelt med bokskriving. Det har gått litt tregere enn først tenkt, og store ting som har skjedd, har tatt litt (mye) energi fra skrivingen. Nå går vi inn i en spennende tid, med vår under oppseiling, og det lover godt både for kreativitet og virketrang.

Jeg har faktisk også lært en del siden sist. Vet ikke om jeg har blitt noe klokere, men det er klart at et par uker på motsatt side av kloden setter sine spor, selv på en sta og lite reiseglad type som meg. Jeg har nemlig hatt gleden av å overvære Jr.'s bryllup i Sør-Afrika sammen med min kjære, og da også fått sett på nært hold et svært vakkert land, dog med utfordringer som får våre Norske problemer til å fremstå som rene bagateller.

Vi, eller våre politikere, bør likevel passe på. Økende vedlikeholdsetterslep på infrastruktur, økende antall gamlinger (som meg) kombinert med et offentlig Norge som skal være best på alt (les: er ekstra-vagant), kan lett føre oss som nasjon inn i en gedigen utforbakke. Men dette har jeg jo omtalt før, og har ikke noe nytt å tilføye. Bare at det bekymrer meg - litt.

Det vi har sett på vår reise er et land med utpreget korrupsjon i tillegg til utfordringer med enorm fattigdom, og ikke-fungerende infrastruktur. Livet for «vanlige» folk (middelklasse) er likevel ikke så langt unna vårt eget liv her på berget, om man bare overser fattig-dommen i nabolaget, og det faktum at strømmen forsvinner i tide og utide. Har man penger, kan man stort sett klare seg godt selv. Har man det ikke, er det ingen som ivaretar noe særlig for en.

Uansett, Sør-Afrika er et vakkert land, med et herlig klima. Vi møtte masse hyggelige mennesker på vår vei, ikke minst vårt vertskap som sørget for at vi fikk oppleve mye bra, fra «solsiden». Likevel var det med stor lykkefølelse vi landet på Gardermoen, for ikke å snakke om det å vende hjem til vår vante tilværelse. Selv en skitur i Nordmarka ga euforisk lykkefølelse..... Så forstokket og hjemmekjær har jeg altså blitt, at det beste med hele reisen var å se hvor godt vi virkelig har det her. Jeg har faktisk ikke behov for noe som helst annet enn det livet jeg har her.

Og dette er det paradoksale; Vårt ønske om å leve det enkle og ubekymrede livet vi lever her, har så enorm verdi for undertegnede, at jeg fra tid til annen har lyst til å stenge nyheter fra inn og utland helt ute. For slik som verden har blitt, er det ingen selvfølge at vi kan fortsette å ha det så godt som vi har det, og det bør vi tenke over alle som en. Vi bør gripe dagen, og forstå at vi faktisk har det jævlig bra, stort sett da, selv uten å fokusere på å omgi oss med saker og ting som er til å skryte av.

Men folk er ymse, noen ser bare problemene, og roper «Ulv» hele tiden, mens andre igjen ikke får nok av fornyelse, luksus og reising. De siste ser ikke realitetene og utfordringene vi står overfor i det hele tatt. Som stor fan av måtehold, tenker jeg det er greit å legge seg på et levesett et sted midt imellom krisemaksimerer'ne og fråtser'ne.

Så kanskje det er det som har skjedd dette første året med skriverier på nett, at unge gamle ego har fått reflektert litt mer over livet enn før, og på min enkle måte satt en del tanker «i system»...... og så fått ut noen frustrasjoner da. En del artikler i andre medier har det også blitt, så da er det bare boken som må full-føres, samt alle andre gjøremål, som står igjen - arbeidsledig blir jeg ikke 😊