Til en ung kvinne og god mor.

Kjære unge (ikke så ung?) kvinne og gode, dedikerte mor. Som en gammel far, og betrakter av både gamle og yngre mødre i min ringe krets, har jeg en del tanker rundt «parenthood» jeg gjerne vil dele. La meg først uttrykke min enorme beundring for deg som prioriterer å være mor. Du gjør verdens viktigste jobb, og du gjør den på en fantastisk måte. Det er ingen lett jobb, og jeg er overbevist om at den er mye mer krevende nå, enn da min generasjon var småbarnsforeldre.

Fra mitt enkle ståsted er jeg overbevist om at «fremskrittet» har mye av skylden for dette. Vår raske samfunnsmessige utvikling har gode og DÅRLIGE sider, og en av de sistnevnte er informasjons-flommen bl.a. fra sosiale medier. Da vi hadde små, hadde vi tre eksterne steder å hente råd og trygghet når vi sto fast. Vi hadde 4 - 5 bøker, helsetjenesten, og vår egen sunne fornuft. I dag virker det som om disse tre kildene kun utgjør en brøkdel av muligheter for å hente informasjon i ulike situasjoner.

Det er klart at tilgangen på informasjon i seg selv er et gode, men hvordan denne informasjonen er utformet, og dens tilgjengelighet i alle kanaler, gjør den veldig uoversiktlig, både direkte og indirekte. Med dette mener jeg at mye av informasjonen ikke kommer rett fra nett, men fra andre folk med meninger, bygget på det de har lest seg til – nettopp på nettet.

Jeg er overbevist om at vi mennesker er i ferd med å gjøre livene våre altfor kompliserte. Det gjelder på de fleste områder i livet. Når det gjelder informasjon om hvordan man skal være foreldre, er mengden informasjon så stor og omfattende at det er umulig for et normalt menneske å tilegne seg mer enn en brøkdel. Dermed blir man sittende igjen med stor en usikkerhet «vet jeg egentlig nok?»

Det er jo et paradoks at det er så mye mer psykiske problemer blant dagens unge, enn det var tidligere. Det skyldes etter min mening kombinasjonen av all denne informasjonen, samt at man hører på nyheter etc. annenhver dag hvor vanskelig det er å være ung i dag. Hadde ting vært litt enklere, litt mindre komplekst, litt mer «gammeldags», tror jeg ikke det hadde vært slik.

All informasjon skaper jo i tillegg til stor usikkerhet, også dårlig samvittighet. Gjør man ting bra nok? Tenk om og hvis og hva om vi hadde gjort ditt og datt på en annen måte? Men nå finnes det jo 100.000 måter, og det er ikke mulig å forholde seg til dem. Hva med å lene seg på sunn fornuft og gode følelser? Ikke sikkert det er så dumt – hele tiden.

Jeg tenker det er to ting som er bekymringsfullt med denne problemstillingen; Den ene er at du som er en dedikert mor, som gir barna dine den best tenkelige start på livet, en oppgave som ideelt sett kun burde være fylt av glede og motivasjon, også må slite med masse bekymringer for om du gjør jobben godt nok. Den andre er at denne usikkerheten og bekymringen veldig lett detekteres av de små, og smitter over på dem. Dermed er en ond sirkel i gang, og de blir neppe bedre skikket til å møte sin egen fremtid av det?

Det at du og din kjære kan ha valgt noe så gammeldags og «upassende» i vår tid som å prioritere å gi barna en god og trygg start på livet, i stedet for å sende dem i barnehage før de kan uttrykke verken ja eller nei gjør jo dette ekstra paradoksalt. Det er jo helt i strid med dagens "familie-politikk"!?! ....og likevel så opplagt det riktige. Du og dere gjør dermed jobben med å oppdra barn på en bedre måte enn de aller fleste ønsker, vil eller har anledning til, så vær så snill å kast tvilen over bord, og vær sikre på og stolte av måten dere skaper nye liv på, det har dere all grunn til.

Velment fra en gammel far.