Skråblikk på politisk ansvar

Hva er det de vil? – Hva er det de skal?

Det er faktisk utrolig deilig å være «ung for siste gang», spesielt når det kommer til det å kunne ytre seg helt uten å måtte gå i debatt med alle og enhver. Man kan sitte på sin grønne gren, og håpe at det føres en politikk i landet vårt, og rundt oss for den saks skyld, som gjør at man etter 45 års arbeid og et solid bidrag til samfunnet, kan gjøre nettopp det; Sitte på en grønn gren å betrakte og kommentere livet rundt oss. Det er et privilegium.

For meg, med mine enkle men dog så velmente betraktninger, er det helt opplagt at Rema 1000's slagord «Det enkle er ofte det beste» gagner oss i langt større grad enn Landsmoderens «Det er typisk Norsk å være god». Og det er ikke Janteloven som trekker i meg når jeg sier det, for det er opplagt bra å føle seg god, eller å være fornøyd med hvem man er og hva man gjør. Det er bare det at vi, eller landet vårt, eller egentlig de som sitter med makten her, har et så utrolig behov for å være best i klassen på alle områder – og det har ikke lille Norge råd til.

Vi er jo heldige som lever i et demokrati. Jeg er overbevist om at mange av våre politikere faktisk er politikere fordi de vil være med å skape et godt samfunn. Det gjelder dessverre ikke alle, langt ifra, men likevel mange. Politikere som faktisk vil folk vel, vil at vi skal ha et samfunn hvor flest mulig kan leve et godt liv er vi nok stort sett velsignet med. Likevel, er det for enkelt å bli politiker? Vi har en presse som passer på, og henger ut politikere så fort de gjør, eller har gjort noe de ikke burde, men hvor ofte tar pressen tak i dem som faktisk ikke gjør det de skal?

Spørsmålet i overskriften er altså helt relevant i våre hjemlige trakter, hvor vi stadig leser om hvor MYE Norge tjener på krig og energikrise i Europa, mens matkøene vokser og det høres ut som om helsevesenet vårt er i ferd må å gå helt i dass. På samme tid ser vi at så godt som alle store offentlige prosjekter ender opp med å koste 2 – 3 ganger det som ble budsjettert, og av og til virker de ikke en gang! Da blir det lov å spørre; Gjør våre politikere det de skal – egentlig – eller bare det de vil? Jeg spør som så ofte før; Hvem er til for hvem? Er det helt naivt og blåøyd å tro at det å sørge for Ola Normanns basale behov her i livet, er det politiske Norges egentlige oppgave?

Jeg er redd det synet ligger så nedarvet i oss, at vi helst liker å tro det, men er det slik? Eller er det også mye maktarroganse blant våre folkevalgte, så hensynet til eget ettermæle står høyest? For ikke å snakke om det å gjøre alt etter partiboka, selv om det faktisk finnes bedre løsninger i andre leire. Og her kommer jeg kanskje til sakens kjerne; Vi har ikke råd til å bygge opp og rive ned, bare fordi vi skifter fra borgerlig til sosialistisk regjering eller motsatt. Vi har ikke råd til å la våre politikere fråtse i kommisjoner, komiteer og utvalg hver gang de skal noe.

Vi har, eller hadde i alle fall, to store partier i Norge, som sammen ville kunnet representere et solid flertall i befolkningen, og både ivaretatt et sunt næringsliv OG et godt sosialdemokrati. Men akk, de gamle dogmer som skiller diss to partiene (som jo mange sier er så like) gjør dette «umulig». Burde våre folke-valgte kastet noe mer stolthet over bord, og innsett at dette kanskje er veien å gå for å få et stabilt og godt demokrati i Gamlelandet – på lang sikt? Det ville unektelig spart oss for mye politiske kostnader, mye mer enn det sammenslåing og oppsplitting av kommuner koster.

«Men hør her'a, det ække SÅ enkelt da» hører jeg i kulissene, men er det ikke det? Om våre politikere vil oss vel, er det vel akkurat det de skal: Kvitte seg med gamle dogmer og utdaterte prinsipper, og skape en sunn og god politikk for så mange som mulig av oss som bor her i Steinrøysa. For alle, absolutt alle, får man ikke gjort til lags uansett, det må vi / de nok innse. Det er ikke mulig, og altfor dyrt. Like lite som det er mulig å finne et perfekt fungerende demokrati, eller et perfekt fungerende menneske for den saks skyld.

Så kan vi jo i samme slengen se litt rundt oss, for det står ikke så veldig mye bedre til med våre medmennesker rundt om på kloden. Veldig mange land styres av politikere som bare vil, og ikke skal noe som helst annet enn å mæle sin egen kake, og jo verre det blir, jo lenger vekk fra demokratiske prinsipper befinner disse statene seg. Så dukker det opp igjen; hvem er til for hvem? I totalitære regimer er det jo helt åpenbart at folket er til for makthaverne. De skal ikke bare mene og si det de blir pålagt, men også tjene sine ledere, sørge for å bidra til maktelitens rikdom og vellevnet, enda de selv sulter – ganske primitivt sett med våre øyne.

Så er det alle mellomtingene da, for Norge er jo et relativt velfungerende demokrati, et slags ytter-punkt på toppen av skalaen som går ned til de totalitære diktaturer som figurerer på bunn. Mellom disse er det en stor gråsone av samfunn med mer eller mindre demokratisk styresett. Alle vi som lever i vår gode posisjon på denne skalaen må passe veldig godt på at det ikke glipper på toppen, at vi begynner å skli ned fra vår posisjon på demokratienes tinde. Av og til er jeg redd vi er på vei mot et slikt fall, men jeg velger som regel optimismen, og håper de aller fleste av oss er seg dette bevisst.

Så det er dette som er mitt privilegium, å uttrykke mitt naive og enkle politiske syn: Vi må rett og slett kreve at våre politikere virkelig vil vårt beste, og det skal de faen meg ha i tankene hver eneste gang et standpunkt skal tas; Er dette vi agiterer for nå noe som virkelig vil bidra til at både nærings-livsledere, «hvermannsen» og de som virkelig sliter får det bedre i landet vårt?

Er det virkelig utenkelig å la to store «blokker» i Norsk politikk jobbe sammen, og sørge for nettopp det, at flest mulig av oss har det bra? Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig, men akk, jeg er jo så enkel.

Evig optimist.