Så sitter jeg her da...

Så sitter jeg her da, mens høsten siger på. Har jo fått lira av meg en del drit om hvor vi er på vei, med samfunnet vårt, og det er bra det, men jeg har jo bare sett på noen få lokale (norske) utfordringer, og lenger kommer jeg nok ikke. Det er liksom deilig å ha fått det ut, men det er så mye igjen, mye der ute – og her inne, og jeg har verken løsningen eller kapasiteten til å begynne å skrive mer om det.

Vi skal jo tross alt begynne med oss selv, og da er det lite fruktbart å sitte å «gammel-manns-syte», men deilig er det som sagt, sånt rent egoistisk. Kanskje noen tar det til seg også – tenker litt annerledes, da er det jo strålende. Hva mer kan gjøres? Ta våre politikere  «i skole»?

Kanskje burde vi også tenke litt mindre på verdenssituasjonen – om det er lov? Man kan ønske seg andre statsledere, ønske seg mindre krig og mindre klimaendringer, ønske seg mer edruelige medier, men får vi det? – neppe. Så hva kan vi gjøre med det? Fortsette å prøve å leve forbilledlig etter Kardemommeloven, kanskje...

Kanskje også tenke litt mindre på egen helse, og heller godta at risken for at den blir dårligere etter hvert, det er helt naturlig – tross alt. Jeg funker jo fortsatt jeg, og sannsynligvis funker vi bedre uten å bekymre oss. Så hva mer kan vi gjøre? Fem om dagen og en dose trim?

Svaret er nok ikke entydig, men i og med at jeg i alle fall ikke er typen til å «redde verden» sånn i fysisk forstand, er det nok best å begynne med meg selv. Så heldige vi tross alt er, som kan velge akkurat det. Det er uansett underlig å sitte her å prøve å se fremover, når det er så mye enklere å se bakover. Fremover ligger mulighetene og usikkerheten side om side, bakover ligger minnene fra et levd liv på toppen av verden, på alle måter – nesten.

Det er faen meg ikke enkelt noen av delene, og aller mest krevende er det jo å «leve i nuet», noe vi vet er viktig. «Lev Henning, lev nå!» Jo, men… det er bare noe jeg må sjekke her (på PC'en)… og så må jeg pusse tenner, sjekke Fb, så får vi se. OK, klar nå – må bare lade mobilen, så drar vi og lever litt. Så, endelig, ut i frisk høstluft, får ut syklene og drar innover i marka, kjenner på luften, kjenner på luktene, kjenner at kroppen fungerer, og ikke minst – nyter naturen – jo da, jeg lever nå!

Men må jeg på død og liv ut? Jeg kan sitte her ved PC'en å gjøre noe meningsfullt jeg, skrive ned noen tanker – da lever jeg. Jeg kan gå ned i kjeller'n, jobbe videre med musikken – men det er krevende, må føle for det. Men når jeg gjør det, fy f…. som jeg lever, og aller best når noen er med og deltar – men det krever litt, mye lettere å «bare» sjekke Fb og lignende, det går lett en del tid til det, men lever jeg da? Nei, da eksisterer jeg – i beste fall.

Får jeg bare levd nok, så kommer overskuddet av seg selv, og jeg lever videre med husarbeid, snekring, modellbygging, sosiale og familiære aktiviteter, og da lever jeg virkelig i nuet. Amorøse aktiviteter er det til og med muligheter for, jeg er jo så heldig å ha verdens beste ved min side i det meste jeg gjør, det meste jeg lever, og det er forbannet godt. Utfordringen er bare å få levd seg gjennom disse mer kreative greiene, for de må ligge i bånn, ellers er det så lett å falle i staver (les meningsløst tidsfordriv).

Utviklingen gjør det neimen ikke lett for oss: Vi får mer og mer fritid, helt parallelt med at tilbudet på sirkusfronten øker eskalerende i forhold til denne «nye» tiden. Og sirkus kan være bra det, i små doser. Vi kan bare ikke være på sirkus (sitte foran skjermer og la oss under-holde) hele tiden, da får vi ikke levd. Noen hiver seg jo på skjermløshet, altså totalavhold, og kanskje de må nettopp det, fordi de egentlig ikke klarer seg uten. Men for de fleste av oss er måtehold det beste. Vi kan nyte skjermenes underholdning og nytteverdi innimellom, samtidig som vi for det meste lever.

Det blir som å nyte et godt glass rødt eller to til maten, det er helt herlig. Man MÅ ikke drikke seg dritings hver dag – helst aldri egentlig. Vi mennesker ruser oss jo uansett, på alt fra arbeid til underholdning, fra musikk til kjærlighet. Blir vi helt avholdende, kan vi jo ruse oss på vårt eget ideelle selvbilde. Nei, jeg vet, noen klarer ikke måtehold, og de må ofte ha hjelp, enten det er sprit, stoff, gambling, surfing eller annet. Men alle vi andre, vi som holder måteholdet høyt, vi har alle muligheter for å leve godt i nuet…. og fremover. Vi kan unne oss å være måteholdende selv med måteholdet, altså skeie ut av og til – kan være herlig det også.