Musikkens betydning i et liv.

Musikk er viktig, og for oss som vokste opp på 60- og 70-tallet, ble det mer enn musikkinteresse, det ble også en livsstil. På denne tiden foregikk det en revolusjon i musikk og kultur uten sidestykke. Den har påvirket alle oss som vokste opp med den, og de etter oss, enten de vil det eller ikke. Denne revolusjonen har i stor grad preget hele vår kultur (i alle fall i den vestlige verden) siden.

Som et barn av denne tiden, er det både godt og vemodig å tenke tilbake. I dag, som alle skal følge drømmene sine, er det mange som velger musikken som levevei. Noen med hell, og mange uten… På vår tid derimot, var det «ingen» som oppfordret oss til å gå den veien, spesielt ikke sett i lys av den nye støyende «piggtråd»-musikken. Det betyr nok at bare de tøffeste rev seg løs, og satset. Skulle jeg gjort det? Hadde jeg kommet noen vei? Hvor hadde jeg vært i dag? Disse spørsmålene er umulig å få svar på - heldigvis.

Jeg må imidlertid innrømme at det helt klart var en drøm, en drøm som ble mer og mer urealistisk ettersom ungdomstiden skred frem. Jo mer klar jeg ble mentalt, jo vanskeligere ble det. Helt fra ganske tidlig var jeg utrolig fasinert av musikk, den satte i gang hittil ukjente følelser i meg, men i et umusikalsk hjem, med ekstra utfordringer, ble det tydeligere og tydeligere at det ikke var rom for den slags. Jeg skulle jo dessuten bli advokat eller prest, litt avhengig av hvem man spurte, og ingen spurte meg….

Så ble det tidlig klart, og også ønsket fra min side, at å videreføre familiens elektronikkfirma ble veien å gå, men det måtte skje fort – far døde jo fra oss allerede mens jeg var 18. Musikalske drømmer for egen del ble lagt på hylla, og livets gjennomføringsfase var i full gang allerede, med jobb og utdanning, etter hvert familie og alt som hører med. Og det ble etter hvert til et veldig godt liv, med MYE lytting til god musikk, men der stanset for det meste. Mitt løfte til meg selv om å jobbe aktivt med musikk, ble utsatt tiår etter tiår. Det eneste jeg klarte med bravur på musikk-fronten utover lytting, var å samle på meg en betydelig samling gitarer og utstyr etter hvert.

Og nå endelig, som ung for siste gang, sitter jeg på min «arbeidsplass» i kjeller'n, mellom miksebord, gitarer og lydutstyr og tenker tilbake på livet, mens tårene triller. «Jøss, er det så trist å ha eget studio i kjeller'n?» Neida, vi har bare akkurat fått skikkelig flyt på en av mine beste (synes jeg) låter, kjæresten min og jeg, pluss junior (på tape). Min kjære som har inntatt kjeller'n, gir seg ikke, øver, spiller og påvirker resultatet, og nå låter det altså så bra at følelsene, de gamle kjente musikkfølelsene bare renner over. Bedre kan ikke jeg ha det, så moralen blir; det er aldri for sent. Musikken ble ingen levevei, men en av livets største gleder likevel, om enn noe sent i kreativ forstand. Fy faen så heldig jeg er!