Man må bli til noe her i livet!

"Man må bli til noe her i livet", het det seg før i alle fall. Det stilte krav det, litt avhengig av hvem avsenderen var.

Det er lenge siden jeg har hørt det uttrykket egentlig, og det har nok fått noe negativt over seg. Men, er det egentlig så negativt? Det kommer vel helt an på hvordan det brukes. Det er lett å se for seg en streng far anno 1970 som doserte for en sofa-slækk tenåring, som ikke engang «gadd» å tenke på hva hen skulle bli, og langt mindre gjøre noe for å bli noe som helst.

Men, det kan også være et velment og godt råd. I første omgang er det jo viktig å bli et bra menneske, og medmenneske – det er jo «noe». I neste omgang kan det være å bli et menneske som finner seg en plass i livet som hen kan være lykkelig i. Det er jo så lett å bare tenke karriere, og at lege, advokat, eller hva det måtte være er det «noe» det er snakk om, men det er jo helt feil.

Vi er alle forskjellige, og må ha ulike roller, enten de er «høyt på strå» eller ikke. Det ene er ikke noe bedre enn det andre, så lenge man er happy, og har til livets opphold. Det siste der er jo dessverre et sentralt punkt. Det som var viktig for foreldregenerasjoner før, som jo var de som brukte oppfordringen om å bli til noe overfor sine håpefulle, var jo nettopp å få dem til å forstå at ting ikke kommer av seg selv. Det må en viss innsats til for å leve i samfunnet vårt, som jo på mange måter er veldig bra.

Selv har jeg et stort problem med autoriteter. Jeg fikk heller ikke kravet om å bli til noe, for jeg ramla jeg rett oppi det helt automatisk. I ettertid ser jeg jo at det ikke var det verste som kunne ha skjedd, og kravene kom også til meg, i godt monn. Jeg tror unge mennesker virkelig tenger å bli stilt krav til, like mye som barn trenger grenser for å få en trygg og god oppvekst. Den yngre garde trenger å bli stilt krav til, det må bare gjøres på den rette måten.

Vi som var unge i gamledager, ble det jo stilt krav til, f.eks. på skolen, uten at det å få «angst» og så avvise kravene basert på psykiske årsaker var en vei ut. Vi måtte lære å strekke oss det lille ekstra, til virkelig å prøve. Og de aller fleste fikk nå og da eller oftere føle på den utrolig gode og motiverende følelsen av mestring, av virkelig å få til noe. Sånn er det jo i resten av livet også, vi må få det til i en eller annen form. Alle er ikke like gode på alt, folk er ymse, og godt er det.

Dette «tareisammen»-uttrykket ble nok ofte brukt på feil måte, slik at det skapte en illusjon hos mottakeren om at dette er noe jeg hverken vil eller klarer, og så var opposisjonen i gang. Vi må ikke bli rike og materielt "vellykket" alle sammen. Noen blir det, men blir de det «noe» jeg tenker på, nemlig lykkelige? Materiell rikdom skaper jo ikke lykke, problemet er bare at total mangel på det samme lett skaper ulykkelighet.

Hvis vi kunne ta det inn over oss, og bidra aktivt til at våre arvinger blir til noe, nemlig lykkelige selvstendige mennesker, da er det klokt å si at det er viktig «å bli til noe». Hvordan de tjener til livets opphold betyr lite i denne sammenhengen, bare de gjør det… Status er noe dritt – egentlig.