Makt og maktmisbruk

Jeg vil i det følgende fremme en enkel teori rundt temaet maktmisbruk, ikke at det er et enkelt tema, men likevel skape litt tankevirksomhet rundt hvordan vi lar oss påvirke, og hvordan vi forholder oss til en del av våre medmennesker som har stort behov for å styre andres tankegods. Denne teorien bygger på at vi har tre typer mennesker:

Type 1: Oss vanlige, observatører, livsnytere, tenkere, kunstnere, arbeidere, ledere, fagfolk - vanlige folk, uten makt-preferanser, bare observatører, synsere og tilhengerer av demokratiske prinsipper. Jeg er en sånn - er du?

Type 2: Så har vi dem med sans for autoriteter, de som trenger en ledestjerne, ikke nødvendigvis fordi de trenger noen å se opp til, men fordi de trenger en isme å identifisere seg med, en isme som gjør dem til «utvalgte». De identifiserer seg med en gruppe, stor eller liten, som skiller seg fra mengden (=oss) og som gir dem «rett» til å se litt ned på oss andre, eller rett og slett bare å ha en visshet om at de er blant de utvalgte - hvilken status - elevert over massene. Og disse er det nok så mange av etter hvert, (takket være bl.a. sosiale medier?) at de snart, eller allerede overgår oss i antall.

Type 3: Og så har vi maktmenneskene, de som utnytter den stadig voksende «type 2», og presenterer sine sannheter på uimotståelig og overbevisende vis, enten med god formidlingsevne eller med tvang og/eller trusler. Ofte basert på konspirasjoner. I verste fall ved hjelp av hjernevask. Det finnes representanter for alle disse i godt monn, og mange tiltrekker seg store tilhengerskarer.....hvorfor? Er dette farlig? Ja, i mange tilfeller, spør du meg. Vi har fått en hjerne, og bør bruke den - ikke la andre tenke for oss.

Men....hva driver maktmenneskene (den minste av disse tre gruppene, heldigvis)? Er det en tomhet som må fylles? Er det mangel på kjærlighet? Er det en mental lidelse? Det er jo så enkelt - vi trenger ikke folk som oppfører seg sånn, og de hadde sikkert selv vært mye lykkeligere mennesker om de skjønte hvor stor skade de gjør, og fant noe annet å ruse seg på enn sitt eget kjempe-ego.

Jeg snakker her selvsagt ikke (nesten ikke) om politiske ledere i demokratier, ledere i næringslivet osv. Slike trenger vi jo i aller høyeste grad, og heldigvis har vi mange bra ledere i vårt samfunn. Jeg snakker om despoter, forkynnere, evangelister, trendskapere, konspirasjonsteoretikere, folk som påstår de er eiere av en sannhet. En sannhet som appellerer til noen, eller mange, og utnytter det til egen vinning - til egendyrkelse, til maktutøvelse, som regel i materialismens tegn, selv om de forfekter det motsatte.

Hvis vi går i oss selv, og finner ut at vi er en type 3, og det vet nok en type 3'er vil jeg tro, da bør man innse sin begrensning, se hva livet egentlig er, innse at man «bare» er et menneske og som nevnt finne noe nytt å ruse seg på, som musikk, natur, kjærlighet eller noe annet som gir livet mening.

Er man en type 2, så tenk gjennom om det er så jævlig viktig å tilhøre en sannhet, som kanskje i beste fall er et håp eller en ren bløff. Det er nok av ting å engasjere seg i, gjerne sammen med andre, som gir mye livsglede og samhold, uten at man lar seg utnytte av en eller flere maktmisbrukere. Det er lett å miste gangsynet i slike situasjoner.

Er man en type 1, kan man nyte det i visshet om at man er et bevisst menneske, ikke uten problemer og utfordringer, men likevel med et eget klarsyn, som gjør oss i stand til å gjøre oss opp egne meninger. Kanskje kan man hjelpe noen type 2'ere ut av den suppa de har rotet seg inn i. Ingen har sagt at livet er enkelt, men vi må ta tak i det og holde det gående på beste vis, ikke drukne oss i fantasier. Jeg liker heller tanken på beruselse, det gjelder bare å skille mellom god og dårlig rus. Noen typer rus er positiv og oppbyggelig, andre er det motsatte - og de gjelder det å skygge unna.