Lykkelig i egen historie

Hva er det å være lykkelig i vår tid? Jeg anser meg som svært lykkelig, og er ubeskrivelig takknemlig for det - på alle måter. Ikke det at jeg går rundt og bobler av fryd hele tiden, det er nok av drit i livet, men i stor grad er jeg så heldig at jeg ofte har det privilegiet det er å føle lykke. Om vi alle tok vare på hverandre, og hadde det sånn, da hadde verden......osv. Det skulle vært alles plikt å ta vare på seg selv og sine nærmeste, det hadde vært nok det, men sånn er det jo ikke.

Men er det vår fordømte plikt å være lykkelig eller er det slik jeg egentlig alltid har trodd; at man må oppleve helt jævlige ting i livet for å sette pris på hverdagen i det livet vi har? Er det slik at de som bare «glir» motstandsløst gjennom livet tar alt for gitt? Uansett, livet er en gave, som vi må forvalte etter beste evne, og sliter vi med det, så er det viktig å søke hjelp, profesjonelt eller hos noen som står oss nær. Det bør være en forbannet plikt, noe vi skylder livet selv - spesielt vi som har vunnet lottogevinsten å bli født i Norge. Har vi det ikke bra med oss selv, er vi ikke bra for de rundt oss heller.

Dette kan nok høres veldig banalt ut, men jeg er en enkel person, dog med mye følelser. Kan hende har jeg et forenklet livssyn, men må alt være så komplekst? Jeg tror ikke det. Selv har jeg med meg nok bagasje til å se hvor heldige vi er, eller har muligheten til å være. Men man må jo faktisk jobbe aktivt for å ivareta harmoni, for eksempel gjennom mentalt snekkeri, en teknikk (se eget innlegg) for å holde «hodet kaldt» og prøve å leve godt med det tragiske. Det funker bra for meg, bortsett fra at av og til så spretter låsen opp på et skap nesten uten forvarsel, og innholdet formelig velter ut. Det kan være vanskelig, avhengig av situasjon.

En morgen nylig røk de 7 låsene på mitt sikreste skap og døren spratt opp, sannsynligvis grunnet noen tanker om sykdom og død. I dette skapet ligger historien om en 18 år gammel gutt som tar farvel med sin far på en nokså brutal måte. Etter en lang og god barndom og ungdom, med endel over middels med forpliktelser grunnet farens kroniske sykdom gjennom nettopp 18 år, er de ved endepunktet - det ultimate.

Han sitter ved sykesengen, og holder farens hånd gjennom morfinrusen som skal gjøre de siste timene levelige. Det er en ro og endelig forståelsen av at 18 års liv med sykdom og smerter, men også mye glede, er i ferd med å ebbe ut. Roen blir bare avbrutt av jevnlige «oppvåkninger» med jævlige smertebrøl ledsaget av oppkast av mengder med blod og deler av kroppens indre, før roen igjen senker seg - for hvor lenge skal det vare, "ikke lenge nå far, snart får du hvile". Det gikk bare 12 - 15 timer, så var det over. Ikke enkelt å takle for en ung kar det der. Sånt setter spor.

Denne 18-åringen var som man skjønner meg - for 45 år siden. Jeg hadde et utrolig godt og fortrolig forhold til min far, som helt klart var et stort forbilde, men som også krevet mer enn normalt, og klarte mindre far-sønn-aktiviteter enn andre fedre. Denne tragiske hendelsen, og mange andre minner med ham som gikk bort så tidlig, sitter som klistret. Det kunne likegodt ha skjedd i forrige uke. Sånt former oss mennesker - på godt og vondt.

Det er to ting jeg har lært av denne delen av min egen historie - minst. Det ene er at den gir en langvarig (like sterk etter 45 år) takknemlighet for eget liv og helse. Det andre er hvor viktig det er å ha noen nær seg når låsene ryker, som både forstår innholdet og fortvilelsen, og hjelper til med å skaffe 7 nye låser av passende kvalitet, så skapet kan lukkes, og man kan komme seg videre uten kontinuerlig depresjon, og være «lykkelig» tross alt - vel vitende om at minnene er godt tatt vare på.

Det der handlet om mitt første og verste skap. Det er flere av dem, men det lever jeg godt med, og jeg tror ikke jeg hadde vært like lykkelig (les: i stand til å sette pris på livet) uten slike erfaringer. Jeg vet det er navlebeskuende dette, men det er terapi i å skrive det ned, og forhåpentlig er det noen av dere som måtte gidde å lese dette som kan nikke gjenkjennende, og kanskje se at mentalt snekkeri, kombinert med optimisme og streben etter et godt liv er fullt mulig. Selv i en verden med MYE dritt og elendighet. Og så er det bare om å gjøre å kunne være der for de rundt en, når behovet oppstår....