Leve nå – Kulturlivet.

Jeg har nylig, og flere ganger skrevet om å leve i nuet. Her forleden kveld gjorde jeg så veldig det – jobbet med musikk alene, musikk med kjæresten, og så, sent på kveld, David Gilmore Live på Youtube med Comfortably Numb – fantastisk å lytte til med stor skjerm og god lyd. Men tenk å være der da, på den konserten, det hadde vært noe det. Spørsmålet er bare hvordan man er der. Det er jo tydelig at et stort antall av tilskuerne er der for å filme begivenheten, for så å legge den ut på nett. Opplever de konserten da?

Som familiens filmfotograf (i tidligere tider) var det min «plikt» å forevige de håpefulle på alt fra fotball til discodans, og det resulterte i noen morsomme minner på flimrete video, men også at jeg «aldri» helt fikk oppleve å se barna i deres aktiviteter, for jeg hadde jo hovedfokus på å forevige. Og da blir spørsmålet; hva er viktigst - å leve livet eller å dokumentere det?        I våre internett-tider kan det lett virke som det er dokumentasjonen som er det viktigste, men hva skal vi med det? Skryte til andre? Sitte på gamlehjemmet å se minner fra et «tapt» liv på en skjerm? Eller skal vi heller oppleve livet, og så håpe vi har gode minner så lenge vi lever?

Men tilbake til konsertene, (og for den saks skyld teater, film, etc). Man må jo lytte til en konsert, ikke bare høre den, og lytte kan man jo ikke gjøre mens man «jobber» med et opptak. Skal man oppleve en konsert fullt og helt, må man legge multitaskingen på hylla, og bare leve konserten. Dessverre er jo en god konsertopplevelse avhengig av andre tilhørere også. Sitter man bak en som skal dokumentere, er det svært forstyrrende. Skal noen rundt deg forfekte sine standpunkter rundt et eller annet tema er det også fullstendig ødeleggende for opplevelsen.

Jeg har et par eksempler: Young Neils på Rockefeller har vært en kjær førjulskonsert, men sist opplevde jeg dessverre at det å få med seg musikken til Lars Lillo & Co ble en tung opplevelse. Det ble noen timer stående på betong, som merkes godt i ryggen, men det verste var at øldrikkende tilhørere, som har hatt en time eller to før konserten til å skravle og kose seg, ikke klarte å slutte når konserten begynte. I stedet for å holde kjeft og oppleve den herlige tolkningen av Neil Young, gikk de over til roping for å kunne fortsette sine utgydelser!! – da er det vel mye greiere å gå et annet sted å gjøre det. Billigere blir det også. For meg, med sliten korsrygg og sterkt forurenset lydbilde ble nok dette siste gang – og det er veldig leit….og det må sies; Jeg har ingen ting imot øldrikking generelt.

Så kommer motsatsen: Iver Kleive og Knut Reiersrud i Oslo Konserthus, hvor 98% av publikum tydeligvis var der for å lytte til musikken, noe man til og med kunne gjøre fra komfortable seter. Opplevelsen var nær fullkommen, og man levde virkelig gjennom opplevelsen av musikken. Det blir en helt annen setting, man blir lett salig, og tenker at dette er neimen ikke siste gang. Sånn skal en god konsertopplevelse være. Det er riktignok to ulike sjangere jeg beskriver, men jeg setter like stor pris på begge. Opplevelsen ble dog så utrolig mye bedre i Oslo Konserthus.

Moralen er altså; Opplev og lev livet mens det er der. Kultur er en formidling fra kunstnere til tilhørere eller tilskuere, ikke en sosial ramme for respektløse skravlebøtter, og heller ikke en opplevelse som må foreviges og spres videre til flest mulig for å vise at man har vært «der»….sa han som i en annen tid svettet med VHS-kameraet og gikk glipp av så mye...