Kjærlighetens utfordringer

Hva er kjærligheten egentlig? Jeg har jo i forhåpentlig vis morsomme ordelag fortalt om kameraten som aldri ga seg, før jeg oppdaget noe mer enn et par vakre øyne den sommer-kvelden i 1985. Jeg ble beordret i land på en øy med henne som ble min store kjærlighet og mere til. Ikke bare ble jeg beordret i land, men jeg ble det fra min egen skute. Jævlig irriterende egentlig, men hva gjør man ikke for en god venn, og så viste det seg altså å bli det beste jeg noen gang har gjort for meg selv og mitt eget liv i stedet.

Den kjærligheten som oppsto der på bryggekanten ble til en velsignelse med mange store konsekvenser for «liv og levnet», men hva er det egentlig? Fortsatt etter snart 39 år, kan jeg se på min kjære, og kjenne den samme varmen rushe gjennom kroppen, samtidig som jeg i en annen setting kan irritere meg stort over henne, så stort at jeg ender med å bli forbannet, skikkelig forbannet – på meg selv. Vår kjærlighet er så fantastisk at det er en skam å ikke alltid bare være overbærende, god og fredelig. Det burde jo være så enkelt.

Men vi vet vi jo dette, «alle forhold har sine ups and downs», eller funker som en pendel – det svinger. Og vi har hatt våre utfordringer og problemer opp gjennom, det har ikke manglet på det, men det har jo heller ikke manglet på gjensidig ønske om å ordne opp i problemene, for å beholde det utrolig gode vennskapet vi har bygget opp, parallelt med kjærligheten. I sum er livet med min kjære en fantastisk reise (slitent uttrykk, men dog…), ikke uten en og annen utfordring, men med faen så mye godt levd liv. Kanskje er det på en måte aller best nå, når de fleste av livets tyngre utfordringer er tilbakelagt, og man har tid til å reflektere over nettopp livet – det gode samlivet, og denne utrolig gode kjærligheten.

Irritasjon er jo et godt eksempel på utfordringer i et forhold, og jeg irriterer meg lett over ting, spesielt hos dem jeg er glad i. Det er jo dem jeg får høre det fra også. Hvorfor er det sånn? Er det det gamle «dem man elsker, tukter man» eller er det rett og slett bare kjærlighet. Jeg tror det siste. Det er stort sett min elskede kone, og mine elskede barn jeg irriterer meg over når de gjør eller sier noe teit. Egentlig er det like mye bekymring som irritasjon, men det kommer lett ut som irritasjon. Når andre gjør og sier tilsvarende eller enda teitere ting gir jeg jo glatt faen, og det kan sikkert virke urettferdig for dem rundt meg.

Men det er jo nettopp fordi jeg elsker disse «mine» mennesker over alle andre, at jeg bryr meg. Jeg vil gjerne at de fremstår som «perfekte» utad, så alle kan se hvor bra de er, ikke hvor teite de kan være. Dette er altså en erkjennelse som gjør meg like uforstående og dum som jeg selv synes forrige generasjon var, når de var så opptatt av at vi skulle leve et «ordentlig» liv, med riktig jobb og utdannelse, status og oppførsel. Dette er altså vårt trygge og gode 2024-livs nye generasjonskløft. Ikke SÅ mye å opponere mot som da vi var unge kanskje, men noe likevel. Det er sikkert noe å tenke på, spesielt for min egen del.

Jeg må slutte å irritere og bekymre meg, men klarer det aldri, ikke helt, i alle fall ikke over dem jeg elsker. Til og med de uskyldige herlige små barnebarna som vokser frem, kan jeg irritere meg over, nettopp fordi jeg elsker dem. Det er nesten en lettelse å se at deres mor har det på samme måten. Hun vil så gjerne at de små skal fremstå best mulig, så alle kan se hvor fantastiske de er. Det går altså i arv dette også – artig å observere fra «utsiden».

Denne store kjærligheten til dem man er glad i er altså ikke helt ukomplisert. Den må jobbes med og dyrkes, vannes om man vil, så den ikke visner. Som med så mye annet, så er det lettere å rive ned, enn å bygge opp kjærlighet. Derfor bør den gode kjærligheten vi lever med vernes om med nebb og klør, og det er jo akkurat det jeg forsøker etter fattig evne, med alle mine feil og mangler på slep, og det er verdt innsatsen – så til de grader.

For min del handler det mye om å takle livet, ikke fordi jeg er redd for å dø, men fordi jeg ønsker trygghet og glede så lenge jeg er her. Og så er jeg altså så heldig å ha fått oppleve, og ikke minst beholde den store kjærligheten, og det er jeg grenseløst takknemlig for. Og i realismens navn, min store kjærlighet er jo ikke verdens vakreste, ikke verdens klokeste, ikke verdens mest vellykkede (hvem er vel det?) – hun er bare min aller beste venn, min elskerinne, mor til mine barn, mormor til mine barnebarn. Hun er den som kjenner meg best, hun er den som passer på alt fra latterlige bagateller til alt som virkelig betyr noe. Hun er rett og slett akkurat den jeg ville dele livet med, og derfor er hun likevel vakrest, klokest og best, rett og slett.

Det rare er at jeg forsto det med en gang, «way back in 1985». Jeg forsto det så godt at jeg ville gjøre hva som helst for å beholde akkurat henne i livet mitt for enhver pris, og her tok jeg ikke feil. Jeg har sikkert gjort mange feil så langt her i livet, men dette ble riktig – veldig riktig for oss begge to tør jeg påstå. Vi har fått og får kritikk for måten vi lever på, men også det motsatte. Det betyr uansett lite når man føler seg trygg og lykkelig i dette forunderlige vi kaller livet. Vi bruker så mye tid sammen vi kan, bare fordi vi vil akkurat det – det er kjærlighet.

Og det tar aldri slutt, hverken her eller «der» tror jo jeg. Når det gjelder her, har jo vår utrolige kjærlighet ført til to nye liv, to nye liv på søken gjennom sine egne tilværelser, nå med sine egne store kjærligheter, både i form av tosom kjærlighet, og enda en ny generasjon å elske, som igjen skal på søken i sine liv, etter både trygghet, selvstendighet og kjærlighet. En evig rundgang, som kan være fantastisk for oss som er så heldige å ha muligheten, og samtidig er villige til å ta vare på nettopp den store kjærligheten.

Det er jo et paradoks at en del setter materiell status over kjærlighet, men så dumme er altså en del av oss mennesker. Tenk om det å ha et godt kjærlighetsliv var det som ga den høyeste status i samfunnet – det hadde vært noe det.

Selv i vår kulturs enkle fortolkning av «sannheten» står det skrevet om de tre store ting i livet; tro håp og kjærlighet, og at størst av disse er kjærligheten. Ikke rart så mange søker den, bare så synd mange ikke klarer å ta vare på den. Du kan gjerne si det er stor grad av egoisme i det å leve et liv med den store kjærligheten, men vi er jo alle egoister i den forstand at vi higer etter et godt liv for oss selv og ikke minst de vi er glad i. Det finnes etter min mening ingen bedre plattform å bygge et godt liv på enn et livslangt kjærlighetsforhold. Et forhold man virkelig ønsker og håper blir ført videre av de som kom ut av vår kjærlighet.

Synd er det derfor at ikke alle forstår hvor viktig det er å «jobbe rompa av seg» for å ta vare på den store kjærligheten. Til tider kan det virke som en dårlig betalt jobb, men i det store og hele er det den beste investeringen man kan foreta seg her i livet, med «lønn og avkastning» i særklasse. Det er i alle fall min erfaring, så stor takk til min kjære og alle jeg elsker i klanen vår. Takk for at jeg blir elsket og får lov til å elske, tross mine mange særheter og «sjuke» sider.