Kjærlighet og tro 3

Jeg tenker at livet på Moder Jord er en blanding av en gave og et sett utfordringer, ikke ulikt en skole. Vi får kunnskap, men det koster en innsats å tilegne seg den. Det medfører jo at hver og en oss har et ansvar for å fullføre livets skole. Vi kan «ramle» gjennom skolen, og komme ut med stryk-karakterer, eller vi kan ta imot gaven (som det jo er) og ta utfordringene, og komme ut på andre siden som gode medmennesker. Det er jo tross alt det det dreier seg om. De som sliter, får vi hjelpe så godt vi kan....om mulig.

Uansett, den bitte lille ruten vi har fått tildelt i tiden, er så utrolig ubetydelig i den store sammenhengen, og samtidig fullstendig altoverskyggende for den enkelte. Vi opplever hele verden som en diger happening, eksisterende rundt vårt eget liv. Et liv som er vår referanseramme for alt, som gjelder helt fra vi ble født, og til vi en gang skal dø. En «uendelighet» vi ikke riktig kan forholde oss til - oppleves det som. Men akk så feil. Vi er så bitte små, og det er kanskje vanskeligst å forstå for de som er maktmennesker, som vektlegger sin egen person og sitt eget virke så altfor mye.

Nå lever vi jo nå i en tid hvor fred og velstand plutselig står i fare, selv for oss her i vår fredelige del av Europa, og det gjør det hele vanskeligere for de fleste av oss. Til tross for min tro på det guddommelige, har jeg dessverre ingen tro på at det sitter en gud (les: gammel mann med langt skjegg) og følger med på de mer eller mindre syke tingene vi mennesker foretar oss. Ei heller at hen er i stand til å gripe inn. Verden er full av gale folk, folk som ikke har giddet å ta utfordringene i livets skole. Noen av disse er i stand til det utroligste, og det må vi nok leve med. Vi har vært ganske så bortskjemt i vår del av verden, hvor krig er «fjern historie».

Nå har vi en nabo som rasler med sablene, og ikke har forstått et kvekk av hva dette livet dreier seg om. At slike maktsyke, gale superegoister kan gjennomføre det vi ser nå er helt ubegripelig, særlig når det er så nært. I 2022 liksom, det skulle vel ikke være mulig, men det skjer, og vi må innse at verden er et farlig sted, selv om vi har erfart gjennom de siste 75 år at det går an å bygge et relativt godt og sundt demokrati hvor folk har det bra.

Uansett, så er det nå viktigere enn noen gang at vi spør oss selv, ikke bare om hvorfor vi er her, men også hvem faen vi tror vi er, og her mener jeg ikke i Jantelovens forståelse, men rett og slett at vi må tenke og filosofere grundig over disse to spørsmålene. Det finnes ingen enkle svar på dette. Som en troende, med MANGE spørsmål, er jeg kanskje først og fremst opptatt av hvorfor, men også dette med hvem f... jeg tror jeg er.

På mitt stadium i livet, kan jeg snu meg å se at om noen hadde spurt meg for tjue år siden hvem f... jeg trodde jeg var, ville jeg fnyst av spørsmålet, så midt i livet, sentral og sikker jeg selvfølgelig var. Etter hvert som livets skole, for det er det det er, nærmer seg i beste fall siste 25%, begynner man å se helt klart hvor skjørt livet er. Problemet er at det har det vært hele tiden, jeg har bare ikke hatt tid til / villet erkjenne det i mitt kontinuerlige jag etter det å være noen. Få til noe. Være en viktig del av samfunnet vårt og stadig stresse mer.

Nå i godt voksen alder ser jeg helt tydelig hvor fulle av ærefrykt over livet vi bør være... Min far, som var en «typisk kapitalist», noe som jo for så vidt også gjelder meg, hadde stor sans for Erik Dammann's tanker. Erik var tidlig ute med å se hvilken vei det bar, og det blir bare tydeligere og tydeligere at han ikke tok feil. Det virker som vi mennesker, både fattige og rike, fokuserer mer og mer på materialistisk velstand og mindre på det å være lykkelig. Kan hende er det også en grunn til at så mange unge sliter i vår tid, ikke bare på grunn av sosiale medier. På den annen side ser det jo ut til at nettopp sosiale medier er det største utstillingsvinduet for materiell vellykkethet.

Ikke at det er noe forsvar for meg og de fleste av oss, men samfunnet vårt krever på en måte det av oss, at vi står på og skaper et materielt og godt liv for våre nærmeste og oss selv. Slik må det jo være, i alle fall om man skal leve her og ha det forholdsvis trygt og godt - og det skal vi. Det er bare så lett at den materielle og makt-tørste biten tar litt (eller mye) overhånd, og det drar fokuset vekk fra en del essensielle ting vi burde ha vært mer opptatt av. Denne utviklingen gir oss likevel muligheten til å virkelig lære noe i livets skole, hele veien, grundig, om vi gidder.

Problemet er at vi ikke stopper opp når vi har muligheten, og ser oss om, erkjenner at vi faktisk har nok nå. Nok for meg og mine. Vi trenger ikke mer ting, vi trenger mer tid. Tid til medmenneskelighet, ettertanke, harmoni og - ja da - kjærlighet. Og her sitter jeg, privilegert som noen, med stort hus og mer enn jeg trenger - men heldigvis ikke altfor mye mer. Det er ikke så lenge siden jeg i mye større grad var hektet på omsetning, inntjening, lønnsomhet......og overforbruk.

Det har roet seg mye nå, selv om jeg kan sitte her i min egen skrivestue og drodle over livet. Når som helst kan jeg rusle ned i kjeller'n, med musikkrom, modellverksted, vinstue etc. - råflott vil jeg si, men likevel relativt nøkternt. Jeg prøver å basere meg på å ta vare på, vedlikeholde og gjenbruke, ikke bare pælme ut og få bygget nytt - og det gir en fenomenal glede. Nå, i min roligere tilværelse, er det utrolig godt å se at det går an å senke kravene, være fornøyd med det man har.

Jeg har det jo forbannet godt, har kjærlighet og folk rundt meg jeg elsker, samtidig som jeg ser hvor utrolig ubetydelig dette livet egentlig er. Om ikke det er slik jeg tror da, at vi kun er på skolebenken her i vårt jordiske liv, for å rustes til noe mye større, noe helt annerledes. Det er jeg faktisk rimelig overbevist om, men har heldigvis ikke noe behov for å bevise at dette er riktig - time will show.

Alle religioner peker jo på det samme, og prøver å forklare dette store, på menneskers fattigslige måte, avspeilende våre ulike kulturer og basert på våre fem sanser. Men må vi forklare det? Er det nødvendig å bruke hele dette livet på å prøve å forklare det vi ennå ikke er i stand til å fatte? Kan vi ikke bare være her, ta vare på hverandre, og lære mens vi lever - dette livet? Så får vi jo tids nok se hva som kommer etterpå.

Hadde Gud vært den gamle mannen med skjegg, som hadde «full kontroll» på alt liv, ville han neppe latt oss gå rundt og gruble som vi gjør, så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet. Vi må ta vare på dette livet mens vi har det, leve så godt vi kan, uten å bli offer for verken overdreven materialisme eller maktsyke. Begge deler er det jo lett å ruse seg på. Ta da heller et glass vin eller tre - med gode venner i ny og ne! (Ren poesi gitt!)

For hva skal vi med makt og symboler? Vise oss frem? Demonstrere hvor fantastiske vi er? Og misforstå meg ikke, det er flott at vi har folk som tar ansvar, og tar vare på viktige funksjoner i samfunnet, bare de ikke blir grepet av maktbegjær, og kun fokuserer på å få sin unike plass i historien. Vi er jo alle unike, og vi bidrar alle på vår måte til samfunnet - noen mye, noen lite, men vi trenger alle, og det bør vi klare å forstå før vi forlater dette livet.

Selv han gærningen bort'i øst, og hans likesinnede burde forstå det, men det gjør de åpenbart ikke. De er bare eksempler på sykt maktbegjær med tilhørende materialisme, som vi overhodet ikke trenger her på jorden. I optimismens navn vil jeg påstå at vi som lever i demokratier, som opplagt er den beste samfunnsformen for folk, i 2022 kan se det stakkarslige, det primitive og nesten latterlige, men dog så enormt tragiske i slike maktsyke menneskers fremferd - for å oppnå hva...?

I pessimismens navn, er det skummelt å se at vi kanskje trenger slike tragedier som det som utspiller seg i øst nå, nær oss, for å fatte hvor godt vi egentlig har det. Kanskje vi blir i stand til å se at vi ikke hele tiden trenger mer og mer, men kanskje kan ha det vel så bra med litt mindre...... og til slutt, kanskje vi til og med kan få litt tid og ro til å tenke gjennom hvorfor vi er her..... og kanskje også hvem faen vi tror vi er.....