Kjærlighet og tro 2

Ja da, jeg kan nok ses på som rimelig «bløt» når jeg skriver om tro og kjærlighet. Ikke desto mindre er det sett med mine øyne svaret på det meste. For det første, burde jeg kanskje starte, og bli pastor for en religiøs sekt kalt Egnerismen - om den ikke finnes allerede. Jeg har vanskelig for å forestille meg et bedre (enklere og mer velartikulert) «regelverk» å innrette livene våre etter enn Kardemomme-loven. Hadde alle levd etter den, så ville så og si alle mellommenneskelige problemer forsvinne. Og mange andre. Uansett hvor «bløtt» og naivt det er, er det vanskelig å komme unna det faktum at den hadde virket.

Enda verre (bløtere) blir det når vi kommer til det med kjærligheten, men den er jo en essensiell form for beruselse, og rus - god rus er jeg som tidligere nevnt veldig tilhenger av. Og jeg snakker ikke bare om mellommenneskelig kjærlighet, men kjærlighet til, eller beruselse over god musikk, gode naturopplevelser, en god vin (!?!) eller rett og slett livet selv. Alt dette og mye mer kan gi en fantastisk beruselse, uten skadevirkninger, bare vi er til stede i det vi driver med. Og det vi driver med er jo viktig, for alt dette bruker vi tiden vår på, som er relativt begrenset resurs.

Jeg er så jævlig heldig, at jeg kan sitte ved frokostbordet og se inn i øynene på hun som alltid er der, og har vært det 37 år, og føle en henrykkelse, en lykke, en beruselse - eller kjærlighet, som kjennes i hele meg. Den samme henrykkelsen opplever jeg også når er sammen med folk som betyr mye for meg (barn og barnebarn m.fl.), lytter til (ikke hører på) god musikk, opplever fantastisk natur, eller bare rett og slett lykkes med noe - og som sagt en lang rekke andre «ting», dog på ulike nivåer.

Akkurat som et glass god vin eller tre gir en god rus, kan jobb og karriere gi en god rus, men begge kan overdrives, og gi dårlig rus og til og med skadevirkninger - vi må altså være på vakt, søke den gode beruselse aktivt, og passe på hvilke valg vi gjør - på dette som på alle andre områder. Det krever en del innsats det der, men det er definitivt verd strevet. Det er noe uforklarlig og fantastisk over den gode henrykkelsen - noe mer enn kjemi og biologi. Vi må ta vare på, og være til stede i det 100% når vi har sjansen.

Min erfaring er at det er veldig lett å ruse seg for mye på jobb og egen uovertruffenhet. Jeg har erfaring med «å få til alt», og se på folk med problemer som hypokondere og sveklinger. Jeg har sikkert utbasunert slike holdninger i tidligere tider, skråsikker som jeg var. Helt til jeg selv møtte den etter hvert så kjente veggen - den kom ikke brått, signalene hadde vært der en stund, men ble totalt ignorert. Supersmart! Så må man altså ta rev i seilene, gire ned og lære av dette.....

Og lære gjorde jeg, det tok bare mange år, mange år med nye runder, før jeg til slutt forsto at nå er nok nok. Jeg har alltid trivdes med alle gjøremål, og skjøvet på mye jeg burde gjort for å få tid og energi til å gjøre det rette, nemlig jobbe mye, så mye at jobben alltid er med, og dominerer oppmerksomheten. Så må man altså bli relativt voksen for å innse at det ikke nødvendigvis må være sånn. I alle fall ikke hele livet. Og tro meg, jeg mener ikke at vi ikke skal jobbe, skape verdier, stå på og bygge samfunnet vårt, tvert imot. Vi må bare ikke glemme at livet er så mye mer enn det.

Så kommer det store paradokset for meg, at det faen meg har tatt et år, et helt år, å omstille seg, bli kvitt dårlig samvittighet (?!?) og klare å innse at det går an å leve rolig og harmonisk uten å måtte ruse seg tungt på jobb for å henge med (les: ha en alltids nærværende unnskyldning til å unngå å delta.....). Det er nemlig slik at uansett hvor mye tøffe utfordringer det er i krevende jobb, er det ofte tøffere utfordringer ellers i livet, som man kan slippe å ta stilling til, for det er jo så travelt på jobb. Kjent?

Regner med det, jeg er nok ikke alene om å tenke slik vil jeg tro. Det kanskje aller største paradokset i livet er jo at vi nærmer oss fullt utlært i livets skole først når den snart er over. Og så aner vi ikke hva vi skal bruke det til når vi slutter på skolen, selv om jeg har en ide om nettopp det... Men jeg håper å få gå på skolen leeeenge ennå, jeg har MYE å lære, mye å trene på, for å få til livet slik jeg ønsker å leve det - og det ække alltid like lett.

Spesielt når enkelte fremtredende personer i verden gir totalt faen i slike tanker, og har skjønt så utrolig lite. Tenk bare på han der borte i øst, og mange andre med lignende adferd. Er de totalt idioter, eller mangler de gangsyn, eller har de en diagnose? Vanskelig å svare på det der. Det som virker enkelt å forstå er jo at hvis vi alle tar vare på hverandre i nære relasjoner, ikke plager andre, men er greie og snille, kan vi faktisk for øvrig gjøre som vi vil, hvilket vel er å ha et godt liv, bidra, og kanskje bli litt klokere på veien.

I en slik setting kan vi alle ruse oss på livet på en positiv måte, oppleve henrykkelse og ha et godt liv med gode relasjoner, for det er vel til syvende og sist det som er viktig? Før jeg tar helt av, skal jeg minne meg selv på at jeg til tider har hatt altfor mye fordommer, vært altfor opptatt av materielle ting, men man lærer etter hvert. Og jeg mener ikke at vi ikke skal ha det materielt godt, glede oss over ting - for min del store og små båter og musikkinstrumenter - mye glede i det, men det må ikke ta overhånd, for den beste beruselsen finnes ikke i ting, men i stemninger og gode følelser.

Fytte rakker'n - dette er langt unna hverdagens mas og jag, det hadde i alle fall jeg ment for noen tiår siden, men dette bør faktisk bevisst legges inn i livets timeplan, uansett hvor travelt det er..... Ta livet med småbarn som eksempel. Det er ofte mye stress det, men tenk så viktig det er å følge nye mennesker inn i livets skole, henrykkes over det mirakelet hver og en av dem representerer, og samtidig sørge for at de små får henrykke seg over livet fra starten av. Jeg kjenner noen som er veldig gode på det der - og vet om mange som dessverre ikke er det, ofte folk som har glemt litt hva det dreier seg om, eller kanskje aldri selv fått oppleve livsberuselse.