Ja, hvorfor denne bloggen – egentlig?

Er jeg ganske dum - egentlig? Eller i alle fall veldig treig? Å finne ro og harmoni i livet er i alle fall ikke enkelt, men det går. For meg har det tatt altfor mange år, og allikevel er jeg tidlig ute med å bli ung for siste gang, begynne å reflektere skikkelig over livet, for det er det dette handler om….hele denne bloggen og alt annet i livet, nå for tiden.

Først bruker vi altså et snes år på å bli «voksne» - mer eller mindre, så to og et halvt snes omtrent på å «bygge opp» og gjennomføre voksenlivet i form av etablering, karriere og familie - vanlig liv rett og slett. Og så plutselig er man der, der hvor man innser at det siste sneset år +/- er i gang, om man er heldig.

Dette er helt nytt, og det er det for alle. Ingen yngre aner hva det handler om, de er jo så opptatt med gjennomføringen. Noen bruker sågar gjennomføringen til å bli eksperter på det siste sneset med leveår, men det er bare oss som er i denne fasen som vet hva det vil si. Om vi i det hele tatt klarer å innse det da, noe jeg tror mange sliter med… Men samfunnet har i alle fall lagt opp til det: Pensjonsalder. Kjenn på det, smak på ordet. I og med at vi fortsatt opplever oss selv som unge i hodet, virker det fremmed. Jeg pensjonist? Skal livet plutselig bli helt passivt?

Nei da, det er bare å kjøre på, men nå med hva som helst, man behøver ikke tjene penger på det lenger. Derfor kan man for eksempel realisere ting man alltid har drømt om, men aldri fikk tid til. Eller være mer til stede i livet, eller begge deler, eller noe helt annet. Er vi med, er det MYE å lære fortsatt. Er man interessert i det, å lære mer, holde på den unge utforskertrangen i seg, ja da er man i klassen ung for siste gang, i stedet for gammel for første og siste gang. Og det er akkurat det jeg ønsker å formidle fra mitt nokså enkle, men akk så gode ståsted.

Det er greit, helt allright faktisk, å være i siste fase, bare vi lever, lever så det står etter. Resignasjon er jo det aller verste. Fokus på alder og plager avler «alderdom» og plager. Fokus på liv og muligheter avler liv og muligheter. Så enkelt er det, og likevel så vanskelig. Selv opplever jeg livet nå som en positiv prosess, som det lugger litt eller mye i fra tid til annen. Et lite lugg er det når en tann går «åt skogen» og må erstattes med krone – dyrt og vondt. Et stort lugg er det når noen man er glad i blir borte – et uopprettelig savn er resultatet. Disse luggene har noe å lære oss, men skal ikke få knekke oss, de blir en del av oss.

Vi må karre oss på beina igjen, enten vi kommer fra tannlegen eller kapellet, sistnevnte er dog så jævlig mye tyngre og mer tidkrevende, men til syvende og sist må vi videre. Vi får ikke flere sjanser, ikke her på jorda i alle fall. Ser vi på livet som en gave, og det bør vi, er det viktig å sette pris på det, leve det så godt vi klarer, til tross for livets mange utfordringer. Begeistring for livet gir i seg selv mening, og så får vi, hver og en av oss finne vår vei gjennom det siste sneset med leveår, om vi er så heldige å få det da. Statistisk sett er de fleste av oss så heldige.

Så, til alle mine kolleger i livet, vi som har nådd hit hvor vi har muligheten til å være unge, til sinns i alle fall, for siste gang; Vær bevisst på hvor heldige vi er. Lev hver dag, med nysgjerrighet og begeistring. Bruk tiden i takknemlighet til muligheten, og bruk den der du kan og vil. Synes livet preget av sykdom og problemer er det ikke så enkelt, men desto viktigere å benytte den hjelpen man kan få, og bruke de mulighetene man kan mestre.

Og så til dere som ER unge, eller middelaldrene for den saks skyld, og travelt opptatt med selve gjennomføringen. Fortsett med det, bare ikke tro det varer evig. Vær bevisst på at det kommer en tid, den siste, ikke glem det. Ha det i bakhodet, og sett av litt resurser så det siste sneset med år ikke blir en nedtur, men nettopp den oppturen det faktisk kan være. Dette vet vi som er unge for siste gang, men ikke dere. Det gjør ikke noe det, bare ikke glem at dere er på vei hit, og at her kan det faktisk også være svært så bra å være – for alle oss som vant i lotteriet, og havnet akkurat her.