Hvordan jeg oppdaget Kjærligheten.

Tidlig på våren da jeg var elleve år, dro vi til fjells hele familien. Skikkelig hotellweekend. Far hadde en «god» periode med smertene, og hadde en drøm. Mor og jeg heiet på, men hadde våre tvil. Far skulle prøve å stavre seg av gårde på ski, for første gang på nesten 10 år. Kortison er bra, og med bollerundt fjes fikk han på seg ski og staver ved vår hjelp, og klarte flere hundre meter før han måtte gi opp. Det var nok ikke lett, men positivt innstilt som han var, riktignok etter litt høylytt banning, var det bare å konsentrere seg om hotell-helg på krykker, god mat og god vin (for de voksne).

Og det var til middag første dagen jeg så henne. Hun var på tilsvarende tur, alene med foreldre, sikkert 11 år, og det eneste barnet (snart ungdom) foruten meg. Henne må jeg bli venn med tenkte jeg. Det var bare det at det var noe helt eget med henne, de lyse krøllene, fregnene, det herlige litt skjelmske smilet, og så øynene da. Det var så jeg kunne kjenne en kraft i hele kroppen. En kraft jeg aldri hadde kjent før, en kraft som dro meg mot henne, og samtidig holdt meg igjen. Hva faen var dette?

Vi vekslet stadig blikk, men det ble med blikkene. Inni meg rev og slet det, og ymse strategier for å overvinne denne kraften, og bare ta kontakt, kom til kort gang på gang. Jeg ble faktisk helt varm inni meg bare av å se det yndige vesenet hennes på avstand - var det slik å bli forelsket i noen? Jeg følte meg dummere og dummere. Hva var det med meg? Min beste kompis hjemme er jo jente. Vi hadde jo lekt sammen bestandig. Lekt kjærester til og med, men det var jo bare gøy og morsomt, og enkelt. Det jeg opplevde nå var neimen ikke enkelt.

Med kompisen hjemme, bygde jeg Lego, gikk på skøyter, spilte slåball og en masse annet, og innimellom lekte vi kjærester. Da passet vi på hver gang noen nærmet seg, satt oss på hver vår kant og ropte skjellsord til hverandre, så ingen skulle tro vi var virkelige kjærester... det hadde vært rimelig flaut.

Mor sa det der på hotellet; "kan du ikke finne på noe gøy med hun søte der da? Dere er jo jevngamle, inne er det badebasseng, og ute er det masse snø ennå. Du pleier ikke ha problemer med å finne venner og aktivisere deg du?!" Men det gikk bare ikke. En vegg av blygsel føk i været rett foran meg hver gang jeg hadde en strategi klar, og var på vei for å si hei. Bang, der var blygsels-veggen igjen, helt ugjennomtrengelig. Det verste var at jeg trodde hun hadde det på samme måten. Håpløst.

Gjennombruddet kom etter lunsj på søndag, da bare kom vi så tett på hverandre at jeg måtte si noe, og kontakten var opprettet, veggen raste, og hun var så utrolig søt å prate med. Men det varte ikke lenge før mor ropte; "hei, nå må du komme, vi skal hjem nå! Bilen er pakket og far sitter og venter. Vil gjerne hjem før det blir altfor sent."

Neeeeeiiiiiiii - hva gjør man da? Jo, man glemmer å spørre hva hun heter, om de har telefon hjemme hos henne og hva nummeret er? Det gikk helt i stå, og hjemover bar det, med tungt hjerte, og en type savn jeg aldri hadde kjent på før. Merkelig.

Mor og far hadde jo pratet med foreldrene hennes sånn i forbifarten, de hadde sikkert navn og nummer, eller? Nei da, selvsagt ikke. Hjemturen gikk i stillhet, mens hjernen arbeidet heftig for å finne ut hvordan man skulle finne igjen denne skjønnheten. Hun bodde visst i Bærum, så SÅ vanskelig kunne det vel ikke være....for en elleveåring fra Ljanskollen.

I dagene som fulgte gikk jeg å kjente på denne forunderlige nye kraften, mens håpet om gjenforening svant hen etter som dagene gikk. Det var skole, lekser, hjelpe til hjemme, leke, sporte, men noe manglet. Ikke det at det manglet varme, kjærlighet og nærhet i vårt hjem, det var ikke det, men dette nye, det var noe helt annet. Det var en ny form for kjærlighet på en måte, noe som mor og far helt sikkert ikke skjønte en dritt av....trodde jeg.

Tiden gikk, og savnet ble mindre intenst. Men jeg hadde henne på netthinnen, så jeg kunne ta opp tråden ved første tilfeldige møte, det måtte jo komme før eller siden.

Så ble det sommerferie, og vi reiste som vanlig til Hvasser. Det ar en lang reise fra Ljans-kollen til Hvasser, selv i fars røde Volvo 142 Sport, det var bilen sin det. Men endelig er vi fremme, svinger inn på det lille tunet med seks små utleie-hytter malt i rødt, gult og blått. Hyttene tilhørte Pensjonatet på Hvasser, lå to minutter fra havnen med los og fiskere, og en og annen seiler som gjestet Sandøysund.

I en av de andre hyttene bodde en familie vi nesten kjente, med en søt datter og en bråkete og urolig gutt på min alder. Han var slitsom å leke med, hun var for gammel til å være kjæreste-emne, men pytt, sommer'n var i gang, med enkelt hytteliv, bading og greier. Mellom hyttene og havnen lå det sågar en kiosk som solgte både pomes frites og softice. Der var det alltid samlet mye ungdommer, mange kjærestepar, alltid spennende å iaktta, dog på ærbødig avstand.

Somrene på Hvasser var fine, gode og varme, alltid godvær... Turer til Lilleskagen, en strand som fortonet seg enorm. Fin var den uansett. Mor og fars beste venner hadde egen hytte på Hvasser. Dit dro vi på besøk, og ble alltid godt mottatt. Supersøt datter hadde de også der i gården, men altfor gammel for unge Røed - 2 - 3 år eldre, helt utenfor rekkevidde!

Tilbake på skolen, i 5. klasse, hverdag og høst. Hadde vært stilig å kjenne litt mer på det å ha kjæreste, gitt. Og sånn ble det. En av jentene i klassen, som bodde et par hundre meter unna, viste interesse, og jeg var ikke vond å be. Dette ble liksom kjæreste nummer to det, kjempestas og tøft, men ikke SÅ magisk. Men, vi var så tøffe og voksne vi, at vi gikk hånd i hånd til skolen og blåste en lang marsj i at vi ble ertet. Den slags hevet vi oss over. Vi var jo på god vei inn i ungdommen må vite. Spennende med kjæreste var det, og jeg tror «forholdet» varte et par uker - minst !

Den helt intense følelsen av kjærlighet, ekte vare, måtte jeg vente lenge på, men den som venter.....og så videre. 15 år senere kom den samme følelsen tilbake, dog i litt mer moden drakt. 15 år med alt fra ekteskap og brudd, til fars dødsfall, en ungdomstid med mye opprivende hendelser. Så dukket hun opp, fra Bærum hun også faktisk, og er her ennå etter 37 fantastiske år som den «nye» kjæresten min. Hva faen er det med jenter fra Bærum egentlig?