Hvordan har jeg det, med følelsene mine og verden rundt meg?

Noen dager våkner jeg (igjen) med en uro, en jævla pine i mellomgulvet. Finner ingen direkte forklaring, men tankene kretser uvilkårlig rundt dette med hvor lite man har fått til, rundt det man ikke får til i det hele tatt, og ikke minst hvordan samfunnet vårt er i ferd med å bli, og…. Og på toppen av det hele at man jo egentlig har det forbanna godt, og hvor «lite bra» det er. Jeg har en sterk mistanke om at det er dette mediekjøret vi lever i som skaper denne uroen, for det kjøret får vi midt i trynet hver dag, uten at vi kanskje reflekterer så mye over det.

Jeg har jo uttrykt min bekymring før, for ungdommen som stadig proppes ørene fulle i sosiale medier om hvor vanskelig de har det, hvor umenneskelige krav de stilles overfor her i «verdens beste land», samtidig som idealene i de samme mediene, blir mer og mer unaturlige. Ikke rart mange unge sliter. Det paradoksale er vel at hovedårsaken til problemene nettopp er det faktum at de blir fortalt hvor jævlig vanskelig de har det – hver eneste dag.

Men vi staute godt voksne, som har stått på gjennom et langt liv, for det meste uten dette medie-kjøret, vi opplever jo ikke disse problemene. Eller er det nettopp det vi gjør? Selv om jeg tar meg selv i å fnyse av det meste som kommer fra de kanter, så kan det nok være at det setter spor. Det kommer så mye… eller er det bare meg som har dårlig kapasitet?

Når vi legger sammen all «fornuft og forskning» som lesses over oss i alle medier, virker det av og til som om alt vi driver med er skadelig eller feil på en eller annen måte, og det gjør noe med oss – i alle fall med meg. Så hva er det jeg vil frem til? Jo nettopp dette at vårt mediesamfunn (les våre sosiale medier) i langt større grad bidrar til å rive ned trygghet og gode verdier i verden rundt oss, enn å bygge den opp. Så hva er det som driver all denne informasjonen rett i trynet på oss – hele tiden? Er det drevet av misunnelse eller er det enkelte menneskers behov for å utøve makt ved å pålegge andre et regime?

Jeg kan jo selvsagt bare drite i alt dette, men klarer det ikke helt. Det eneste jeg ønsker er å leve i fred og fordragelighet, bidra til felleskapet, være kjæreste, far, bestefar og venn. Ta vare på helsa og få utløp for en smule kreativitet. Jeg har det som sagt godt, prøver å leve «riktig», men får stadig informasjon om at ting burde vært helt annerledes, og det gjør meg til tider skikkelig deppa. Det er nok å bekymre seg over i verden, om man ikke til stadighet skal bli belemret med dårlig samvittighet over eget liv – fra folk som sikkert tjener fett på nettopp det?

Men andre dager, noen andre dager er jeg faktisk litt stolt over det jeg har fått til – og får til, og det er en god følelse. Da har jeg det veldig godt med følelsene mine og verden rundt meg. Da fnyser jeg av mediekjøret, og det er deilig. Jeg prøver virkelig å ha det sånn så ofte jeg kan. Jeg er nok et mye bedre menneske å leve med også når det er slik. Dette er jo faktisk helt opp til meg selv, hvordan jeg velger å se på min egen tilværelse, det høres bare så mye enklere ut enn det egentlig er. Men hvem sa dette livet skulle være enkelt?

Før i tiden (ja da, dette høres oldingaktig ut) slapp man å drukne i mediestormen HELE TIDEN. Vi slapp endeløse analyser av hvor jævlig alt og alle hadde det. Og tro meg, jeg er ikke imot at vi som samfunn jobber for at alle skal få det bedre, det er bare spørsmål om vi rett og slett drukner oss selv i problemer og analyser og rapporter fra all verdens utvalg om nær sagt alt.

Får vi det bedre i en verden som dette, hvor sunn fornuft ser ut til å komme helt i bakleksa. For meg er dette viktige spørsmål, ikke fordi jeg primært er redd for hvordan jeg får det fremover, jeg har det jo jævlig bra jeg, egentlig. Men våre etterkommere, barn og barnebarn skal også ha god livskvalitet, minst like bra som oss, selv uten å måtte flykte langt vekk, til et sted uten dekning…?