Hvor er vi på vei? # 3

Noen dager våkner jeg med en uro, en jævla pine i mellomgulvet. Finner ingen direkte forklaring, men tankene kretser uvilkårlig rundt dette med hvor lite man har fått til, rundt det man ikke får til i det hele tatt, og ikke minst hvordan samfunnet vårt er i ferd med å bli, og…. Hvordan vil vi at folk med initiativ og visjoner skal kunne bidra i samfunnet vårt?

Jeg er redd det at vår enorme velstand i så stor grad bygger på den avsindige flaksen vi hadde som nasjon på 70-tallet og der omkring, det vil si olje og gassfunnene, ikke bare er av det gode. Vi vasser i god økonomi, og kan tillate oss det aller meste. Vi kan tillate oss et enormt offentlig sløseri, og vi kan tillate oss å ikke legge forholdene godt nok til rette for de som virkelig vil bidra med noe i privat sektor; pionerer, gründere og folk med et ønske om å ta ansvar.

Det som ofte skjer er at ærlig og god innsats og initiativ, som ble høyt verdsatt før i tiden, nå blir dissekert, kritisert og sett på som noe ufint og spekulativt, noe vi helst ikke bør ha? Mor Norge passer på å skattlegge eierskap så godt som mulig, samtidig som «hun» har råd til å nedsette et utall komiteer og utvalg med påfølgende regelverk, som gjør det stadig vanskeligere å etablere noe som helst. Hvordan blir det med den reelle kvaliteten på det vi bygger opp, når brorparten av «investerte midler» skal dekke arbeidet med å dokumentere og bevise?

At samfunnet vårt påfører oss så mye begrensninger, er ikke bra. At vi har en altfor stor offentlig sektor, er absolutt ikke bra. Klart mange i denne sektoren gjør viktig og godt arbeid, men på langt nær alle. Etter 45 år i privat sektor, og stadige forsøk på å samarbeide med det offentlige, sitter man igjen med et utrolig klart bilde av offentlig sløseri og manglende forståelse for hvor de økonomiske verdiene faktisk skapes. Har vi glemt at de fleste arbeidsplasser (utenom det offentlige) er i små og mellomstore bedrifter, som drives av nettopp disse «spekulative kapitalister»?

De som var heltene før, skapte verdier og arbeidsplasser, fremstilles nå altså som spekulative rikinger. Vår tids helter er jo de som tjener fett på sin egen hobby i stedet, og dermed bidrar til å gi folket sirkus, for sirkus MÅ vi jo ha, i tillegg til brød da, men det ordner jo «samfunnet». Og så har vi jo alle direktørene i offentlig sektor da, dem er det mange av, og de tjener godt, men om de ses på som helter er jeg vel heller usikker på.

Det er også en klar trend i vårt samfunn at færre og færre vil bli ledere og etablere ny virksomhet, samtidig som offentlig sektor eser ut og bruker mer penger enn noen gang. Vi har rekordhøye offentlige kostnader pr. hode her i landet, vi hører stadig om enorme overskridelser, men hvem har ansvaret? Må noen stå til rette for alt dette? I det private næringslivet må folk i det minste ta ansvar, det finnes ingen skatteinntekter som kan skrues opp, det finnes ikke noe oljefond, bare surt oppsparte midler som beskattes, om man har klart å sette noe til side for fremtiden.

Denne trenden vokser dagens unge opp med som normalen, og det er det som skaper min uro for fremtiden vår. Viktige verdier og idealer blir borte fra samfunnet vårt. Vi kan ikke alle gå rundt å bygge våre liv på sosiale medier, underholdning og luftslott, noen må jo skape produktive arbeidsplasser også, virkelig ta det ansvaret.

Det store spørsmålet blir: Er vi tjent med denne utviklingen, eller får vi et samfunn som det blir stadig vanskeligere, mindre fritt og dyrere å leve i for alle samfunnslag, både som unge, voksne og gamle, selv om vi liksom skal ha det «bedre enn noen gang»?

For vi har det jo jævlig godt her i landet! Litt for godt eller? Og hvor lenge kan det vare?