Hvor er vi på vei? # 2

Noen dager våkner jeg med en uro, en jævla pine i mellomgulvet. Finner ingen direkte forklaring, men tankene kretser uvilkårlig rundt dette med hvor lite man har fått til, rundt det man ikke får til i det hele tatt, og ikke minst hvordan samfunnet vårt er i ferd med å bli, og…. Hvordan vil vi at neste generasjoner skal ha det?

Vi har det jo greit vi som vokste opp i en helt annen tid – og takk skaperen for det. Men hva med de som vokser opp i dag? I det «korrekte» Norge, hvor det er riktig å overlate barna til barnehagen i god tid før de er året gamle? Før de klarer å uttrykke et ja eller nei, blir de overlatt til den første institusjonen som skal være med å oppdra dem til å bli gode mennesker.

Det er faktisk en del mødre som gjerne vil bidra mer til sitt barns start på dette livet, som nærmest blir latterliggjort som reaksjonære kvinner som velger å «tjene mannen». Er det å gi barna en god og trygg start i livet å tjene mannen, da har jeg fullstendig misforstått. Selv er jeg faktisk ganske misunnelig på kvinner, både fordi de faktisk kan bære frem våre nye borgere, og dessuten har mulighet til å gi dem den beste føde som finnes. Burde ikke dette livets største mirakler prioriteres høyt?

Men bevares, far kan like gjerne være hjemme han, med litt ekstra innsats på matfronten. Da vi fikk barn, i slutten av forrige århundre, sto jeg for økonomien en tid, og ble litt «uttafor» i denne viktige tiden. Men Barna ble prioritert. Vi kunne sikkert gjort det omvendt, men dette føltes naturlig for oss, og barna vokste opp i et hjem hvor det som regel alltid var noen, en trygg base med mye kjærlighet.

I vår lille familie fulgte vi altså følelsene, og tok også hensyn til den biologiske forskjellen på mor og far, noe vår tids kjønnsforskere velger å se bort fra, skal vi tro Harald Eia – og det er jo litt spesielt eller? Hos oss valgte vi umiddelbart å ha felles økonomi, da vi mente det å være der for barna var minst like mye verdt som å tjene penger på lønnet arbeid. Noen få får til dette i dag også, men de er jo helt på kollisjonskurs med hva som er «riktig», OG hva våre politikere legger opp til.

Så, er du en av de som starter livet nå, på 2020-tallet, er det stor sannsynlighet for at du, før du klarer å uttrykke egne følelser og vilje, blir overlatt til en institusjon det meste av din våkne tid. En institusjon som vil deg vel - bevares, men som ikke på langt nær har ressurser til å gi deg alt det du trenger i denne fasen. Usikkerhet og fortvilelse vil nok prege denne viktige tiden, i alle fall frem til du klarer å gjøre deg forstått. Foreldrene dine er noen stressa typer som bringer og henter deg, og har litt «kvalitetstid» med deg før leggetid. Spørsmålet er: Gir det deg en trygg og god start på livet, eller…?

Så går det seg jo til da, og de voksne i den lille familien din har fått bygd karriere, og skaffet seg alt man «må ha» her i livet, og adresse der det er kult / dyrt å bo. Så kommer neste institusjon og tar over stafettpinnen: Skole og SFO. Her kan institusjonslivet fortsette, og en «god» miks av lærere og sosiale medier får hovedansvaret for å gi deg påfyll og «riktig» balast her i livet. Dyktige lærere som ofte er utslitt av alt annet enn å undervise, og sosiale medier som forteller deg hvor vanskelig du har det, og for øvrig presenterer et relativt unaturlig barne- ungdoms-ideal.

Det jeg spør om er egentlig; hvorfor er mulighet for trygghet, nærhet og kjærlighet i livets startfase så uhyggelig lavt prioritert i vårt ellers så gjennomregulerte samfunn? Hvorfor ser vi ikke at det er nettopp i livets startfase barn virkelig trenger tid og oppmerksomhet? Er det så vanskelig å skjønne at dette kanskje er den største faktoren som kunne bidra til et bedre samfunn, og til og med en bedre samfunnsøkonomi?

Etter min mening burde det å være hjemmeværende, mor eller far, være godt lønnet arbeid. Ikke i 25 år, men i alle fall frem til barna er 3 – 4 år. Er det bare reaksjonære gamle grinebitere som meg som tenker slik, eller er det flere der ute som tenker likedan? For meg er det ubegripelig at slike løsninger ikke finnes «verdens beste land».