Hvor er vi på vei ? - 1

I disse dager flytter Norges rikeste mann ut av landet, og spekulasjonene går høyt; «Nå ska'n spare skatt - bare vent å se - men vi ska ta'n!» Om jeg hadde bidratt med like mye verdiskapning og inntekter til Mor Norge som ham og mange andre kapitalister, hadde jeg kanskje tenkt i samme baner. Når økonomene kommer på banen og forklarer, er det lett å forstå hvorfor vi kanskje bør takke slike folk for at de gidder, snarere enn å slakte dem som lite bidragsvennlige borgere.

Jeg kan ikke se at det er annet enn misunnelse som driver frem slike holdninger. Like lite som jeg forstår at gründere som lykkes (tjener penger) blir uglesett, like lite forstår jeg at folk som blir styrtrike på å være gode i hobbyen sin får «gå i fred». Enten det er fotballspillere eller musikere eller alpinister - de perfeksjonerer hobbyen sin, og underholder folk (som ikke har egne hobbyer?), og soper inn ufattelige summer - men de får gå i fred - hvorfor det?

Jeg har tidligere lovprist journalistenes eksistens og virke, men det er ikke til å komme bort i fra at et medium som fjernsynet, med sin sterke påvirkning, er en bidragsyter her. Heltene våre (hobbyistene) løftes frem på gullstol, mens gründere og næringslivsledere, som skaper de største verdiene, latterliggjøres i serier som Exit og andre. «Se på de kapitalistsvina, fy f....»

Det paradoksale blir jo da den tydelige trenden til at det offentlige Norge tar etter næringslivet, eller i alle fall prøver å få det til å se slik ut, der de driver sin big business - på skattebetalernes regning og risiko. Forskjellen er bare at mens næringslivet MÅ stå på for sitt marked (kundene) for å ha livets rett (inntekter), kan det offentlige egentlig drite i det, og skru opp skattene når det passer, eller «kjøre seddelpressa» som det også kan kalles, uten å tenke noe særlig på hverken kundetilfredshet eller inflasjon - men som tidligere nevnt; Ække de til for oss'a???

Og så raser debatten over alt, noen hyler og banner, noen forklarer og forsvarer, noen gir uttrykk for resignasjon.....og noen flytter ut - (u)forståelig nok. Heldigvis har vi ekspertene, godt betalte statsvitere som kan fortelle oss om de kompliserte modellene og forutsetningene som ligger til grunn for at ting går som de gjør. De forklarer i spaltemeter på spaltemeter, og vanlige folk skjønner bæret (ikke det?), for det høres jo så velfundert ut, ikke enkelt, men velfundert.

Men, er det ikke mulig å gjøre en del ting litt enklere? Må alt være så forbannet komplisert? Eller er det rett og slett en ond spiral vi er inne i, hvor kompleksitet og kostnader tjener og forsterker hverandre i en ukontrollert nedadgående «negativ runddans». Det kan jo lett forklare hvorfor det er blitt regelen, og ikke unntaket, at alle offentlige prosjekter ender opp med å koste det dobbelte av budsjettert - minst....men hvor lenge går det an å holde på slik?

Det er vel meningen at vi vanlige folk skal holde oss for gode til å så tvil rundt Mor Norges godvilje og forstand, og heller sitte hjemme å se på TV-serier, samt sende av gårde et og annet personrettet sleivspark på sosiale medier - har vi da i tillegg mat på bordet og et godt ullpledd rundt oss må vi vel være lykkelige, eller?

Jeg må innrømme at jeg blir litt skremt, når jeg hører hvor mye tid en god del folk bruker på serier og sosiale medier. Og hva med språket og kulturen vår, det tas vel godt vare på mens vi hyler og skriker og lever intenst videre - foran skjermene våre. Det får vi ta opp en annen gang. En ting er i alle fall sikkert - i debatt-Norge er sosiale medier i ferd med å bli en katalysator for fri idioti! Og bortenfor raser krigene.....

Jeg har jo alltid vært optimist, og er det vel fortsatt, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere. For her vi lever i et av verdens beste demokratier, tror jeg vi er i ferd med å miste litt av fotfestet. Ytterliggående partier og holdninger trekker til seg velgere som har et håp om at disse «ekstremistene» skal være i stand til å rette opp skjevhetene og de gale retningene vi evt. er på vei inn i.

Vi sier vi er et fredselskende folk, men like forbannet er alt delt inn i rødt og blått, som begge drar i hver sin retning, og skylder på motparten for alt som går galt. Når skal vi legge bort den noe utdaterte «sosialistene mot de borgerlige-sannheten», og forstå at vi trenger begge. Vi trenger sosial-demokratisk tenkning, men vi trenger også kapitalistisk tenkning, så hvorfor ikke la de beste fra begge leire gå sammen å danne et solid politisk samarbeid, basert på gjensidig tillitt?

Er det ikke i alles interesse at vi har et demokratisk samfunn, med et levende næringsliv og en offentlighet som ivaretar alles basale behov, og sørger for at det å leve i Norge er et stort gode. At vi som er så heldige å bo her oppe i isødet faktisk kan ha et samfunn med en trygg fordelingspolitikk, samtidig som vi belønner de som faktisk bygger landet, skaper arbeidsplasser og er kreative. Da, og først da kan vi slå oss på brystet, være optimister og faktisk tenke at nettopp vårt demokrati - uten Janteloven - kan være et forbilde for andre nasjoner.