Hvem er vi egentlig ?

Jeg har tidligere stilt spørsmålet «Hvem faen er det jeg tror jeg er?». Snur jeg det på hodet blir det vel: «Hvem er jeg egentlig?» Et surrehue av dimensjoner eller en ettertenksom filosof? En festlig fyr med tonnevis av venner i riktige posisjoner? En respektert fyr med imponerende merittliste? Eller kanskje en helt gørr kjedelig A4-type? En «mindre begavet» tulling eller en ekte nerd?

Ikke enkelt å si, men er det hvordan andre opplever oss som definerer hvem vi er, eller er det opp til oss selv? Er det viktig hva andre mener? Hvor mye krefter skal vi bruke på å bli oppfattet «riktig» av andre? Er det verdt det, får vi et bedre liv av at andre ser på oss som «vellykket», eller er poenget å være fornøyd og lykkelig selv?

Spør du meg, får vi det mye bedre når vi klarer å slippe tanken om hvordan alle andre opplever oss. Innerst inne vet de fleste av oss hvordan vi bør oppføre oss. Vi må finne vår plass i samfunnet, og utover det er det vel det vi kaller frihet som gjelder. Frihet til å gjøre det vi ønsker, være den vi ønsker å være.

Jeg tenker det er essensielt at vår egen oppfattelse av oss selv er riktig. Da kan vi rett og slett drite i hva andre måtte mene om oss, bare vi oppfører oss ordentlig, og behandler våre medmennesker med respekt. Vi må selvfølgelig også ta vare på tempelet vårt, dvs. den kjøtt-haugen vi bor i, om vi ønsker å leve fritt og godt, og utrette det vi ønsker å gjøre. Så mye skylder vi både oss selv og «skaperen».

Men, det er ikke så lett i et samfunn hvor «alle» mener noe. Moter, trender og usunne markedskrefter står i kø for å påvirke oss, og dermed forkludre hele selvbildet vårt. Her har nok ikke minst sosiale medier en «viss betydning» for å si det mildt, i tillegg til alt annet rundt oss, våre medmennesker iberegnet. De som er mest kritiske til andre er kanskje de som er minst fornøyd med seg selv?

Hvis vi alle hadde klart å akseptere oss selv og livet vårt inklusive veien helt frem til døden som det er, blir det mye enklere å akseptere og godta våre medmennesker som de er også, og det er jo grunnleggende, men kanskje ikke alltid så lett. Ønsker vi derimot å endre andre er det jo bare en syklig spire til å bli et maktmenneske, og slikt folk trengs ikke. 

Så lenge vi fyller en plass og en oppgave her i livet, skal ingen heller behøve å være allvitere og «sitte med sannheten», og ingen skal faen meg late som de gjør det heller. Det er det som er det fine med demokratier som vårt, og det funker bedre for oss mennesker enn andre samfunns-former. Klarer vi å ta vare på dette, kan vi være stolte av oss selv, og samfunnet vårt så lenge vi får være en del av det!