Og hva med verden?

Det er ikke mye jeg har skrevet om internasjonal politikk, og det er jeg heller ikke kapabel til, men et spørsmål føler jeg likevel for å stille i all enkelhet: Hva er det egentlig som foregår? Vi lever i spesielle tider, eller i en slags tider i alle fall. Det er mye snakk om det, og mye meninger ute og går. Det er vanskelig å forholde seg til alt, det virker så fastlåst. Jeg forstår det rett og slett ikke. Hva er det egentlig som foregår, og da mener jeg oppi hodet på et antall gamle menn, som er i besittelse av en grådighet uten sidestykke. Jeg er jo selv en gammel mann, og noen vil sikkert si jeg er grådig, men stort sett er jeg fornøyd med det jeg har og livet som det er.

Disse eldre mennene jeg tenker på, som bare må ha mer, koste hva det koste vil, «liv om så det gjelder» – det er altså hodene deres jeg ikke begriper meg på. Mer makt, større territorier, mer rikdom, mer av alt….. for hva da? Hva skal de med det? Om 10 – 15 år er de etter all sannsynlighet døde og begravet, og har ingen glede av noe av dette selv. De har riktignok lagt bak seg et skred av tragedie, og fått sin plass i historie-bøkene, men hva så?

Hvordan er dette mulig? De menneskene de har prøvd å «bygge et fedreland» for på autoritært vis, har i alle fall ikke blitt lykkeligere, og de som har mistet sine kjære i kampen for alt dette må leve med tragedien livet ut. Det er ingen vinnere i dette, bare tapere. Selv miljøet, som det er så viktig å ta vare på, taper stort. Krigføring er faktisk sterkt forurensende, men det virker ikke så aktuelt i denne sammenhengen.

Det vi snakker om er opprustning, klargjøring for å stå imot eventuelle angrep, fra disse gamle gærningene. På sett og vis godtar vi dermed at enkelte statsledere får oppføre seg som de rene neandertalere der de stormer frem og kriger for sin økte makt og sitt utvidede herredømme. Vi snakker om tragedien når krig rammer kvinner og barn – og det er ille, men at det «går med» titusener av unge menn i starten på voksen-livet er liksom en «godtatt» konsekvens av krig. De er mer som en handelsvare å regne. Hvordan kan vi godta dette?

Jeg vet det høres rimelig naivt ut dette, men likevel. Det at vi (verden) ikke klarer å gjøre noe med det faktum at enkelte maktsyke menn, oftest gamle menn, får lov til å inneha den autoriteten som skal til for å kunne ture frem som de gjør, er egentlig helt ubegripelig. Har vi mennesker blitt så vant til slik vandalisme, for det er jo det det er, at vi egentlig stilltiende godtar den, som en del av verdensbildet som bare er der? Skal vi bare fortsette med det?

Tenk om vi bare kunne ignorert og ledd av disse gamle tullingene, så til de grader at de rett og slett ble stående igjen som akkurat det – bare gamle tullinger. Men, vi er jo så seriøse, og har sånn respekt for autoriteter at det synes helt fastlåst. Diplomati er løsningen tror vi. Skulle vi heller prøvd å le oss skakke av hvor primitive og stakkarslige disse maktsyke gubbene egentlig er? Det store problemet blir jo i så fall å få med alle de som faktisk har funnet sin ledestjerne i livet nettopp i en av disse gamle tullingene.

Vi er så langt ute, selv i vår fredelige del av verden, at vi til og med lar oss underholde av den enorme tragedien krig er. Vi lager krigsfilmer, underholdende krigsfilmer og spill, som idoliserer krig. Til overmål lager vi til og med realityserier her hjemme, hvor seerne kan meske seg i autoriteter og krigsopplæring som ren underholdning. Du verden som kjendisene får kjørt seg, og får kjent på selve «livet» - mens de lager syk underholdning - om det faktum at folk i forsvaret egentlig er der for å lære krig. Er det gøy med autoritær oppførsel og underkastelse?

Og ja da, jeg vet vi må ha et sterkt forsvar. Jeg skjønner vi er fastlåst i denne situasjonen, jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hvordan kan opplyste samfunn holde på sånn. Hadde vi levet i middelalderen kunne jeg kanskje forstått at de maktsyke kunne ture frem som de gjør, men i vår "moderne" tid?

Det er tross alt også hele 80 år siden Adolf holdt på som en gærning, og det ser ikke ut til at vi har utviklet oss nevneverdig som menneskehet siden det. Teknologisk sett ja vel, men humanisme og medmenneskelighet står tilsynelatende på stedet hvil. Jeg får lyst til å si at det må en holdningskampanje til, en stor en, akkurat som de holder på med for å avskaffe mobbing i skolen. Problemet vårt nå er bare det at menneskeheten mangler både foreldre og lærere.....vi er helt alene her....

Så hva gjør vi som lever her i vårt gode demokrati? Vi kan alle være med på kollektivt å støtte det våre politikere går inn for, og nettopp verne om demokratiet. Vi kan også være med å vise verden hvor bra det går an å ha det, bare ved å leve våre fredelige liv i tråd med Egners Kardemommelov – som et slags utstillingsvindu mot verden. En gang i fremtiden blir vel verdenssamfunnet så åpent og transparent at folk ikke finner seg i noe annet enn demokratiske styresett, og kollektivt kan le despotene opp i trynet.

"You may say I'm a dreamer…" (Sitat: J. Lennon)