Gøyal historie fra virkeligheten

"Livet på fyret" En varm, tidlig man­dag ettermiddag for noen år siden glir min viv og jeg ut på Bunnefjorden i vår elskede, nesten nye seilbåt. Vi har fått ny propell og vind­stilla er det perfek­te scenario for å teste, føle på vibrasjoner og så videre. Vi har gått tidlig fra jobb for å ta båten av slipp, og teste den nye vidun­derpropellen. Det er bare et skår i gleden; skipper'n er alvorlig pla­get av allergi denne dagen.

Og nettopp av den grunn, si­er skipperens frue; ta deg et bad - saltvann i luftveiene vil gjøre underverker!

- Ja men, vi har jo ikke noe badetøy om bord, innvender en tungpustet skipper.

- Hallo, det er jo ikke en sjel her ute så tidlig en mandag et­termiddag. Vi bader uten!

Som sagt så gjort; Motoren settes i fri, badeleideren låres og vi hopper uti... Det er medi­sin for skipper'n. Etter en liten svømmetur er det om bord igjen, for å hoppe en gang til, allergi­en løsner virkelig og alt friskner til. Også vinden.

Idet jeg får hodet over vannet etter andre hopp, ser jeg min ko­nes noe skrekkslagne blikk, idet hun ber meg gripe badeleide­ren. Jeg tenker, rolig og sindig; «slapp av du'a», og snur meg for å gripe leideren som er et par me­ter unna. Etter et par kraftige svømmetak er den nesten bare en halvmeter unna, men så øker avstanden.

Med roret låst i borde (full sving) vil båten uansett gå opp mot vinden og bli «liggende på været». Jeg husket vel å gjøre det...? Det ser absolutt ikke slik ut. Vår stolte, ett år gamle seil­båt siger av gårde med stø kurs for Nordstrand-kysten, muligens i 0,25 knop... Min makshastighet i vannet er i så fall 0,24 knop. Avstanden vokser, bølgene også. Jeg snur meg og roper for­tvilet til min kjære at dette går dårlig, hvorpå hun roper tilba­ke av full hals: - Svøm, svøm som f.....!!!

Etter å ha brukt alle krefter i forsøket på innhenting, begyn­ner jeg å svelge mye vann, få pusteproblemer og må bare gi opp. Jeg legger meg på ryggen, slapper av og får igjen pusten. I vest ser jeg min kones hode hver gang vi er på en bølge­topp samtidig, i øst ser jeg ak­terspeilet på båten bli mindre og mindre, mens redselen brer seg... Hva nå?

- Vi svømmer til fyret, roper jeg vestover, etter å ha konstatert at det er nærmeste sted med fast grunn under føttene. Rolig svømmer jeg mot red­ningen, og konstaterer at fruen kommer etter, rolig og sindig. Det var vel jeg som trengte et «slapp av du'a».

Idet jeg griper aluminiums­trappen opp til fyret, konsta­terer jeg at fruen er hakk i hæl og tenker lettet «da er det bare å ringe etter hjelp», for mobi­len ligger vel i lomma... Lomma på hva? Der befinner vi oss alt­så, på Grasberget fyr i Bunne­fjorden i Evas og Adams drakt; trygge, lykkelige, kalde og kla­re for å reddes etter en snau halvtime i det våte element.

Forgjeves roper, skriker vi etter hjelp mot de som befinner seg på Ulvøya badestrand, men hører de oss? Nei da, tiden går, og endelig kommer den før­ste seilbåten ut fra Paddehavet. Først for motor (hører ingen­ting), så med blafrende seil (hø­rer ingenting), så endelig med vind i seilene og kurs for fy­ret. Mine siste krefters rop i det øyeblikket, senere karak­terisert som en «måke med ta­lefeil» av derværende skipper, fanger oppmerksomheten om bord der. Hva de må ha tenkt...?

Seilene faller, de motrer over, tar oss om bord med en rekke spørsmålstegn og låner ut tørre håndkleer. Et stort til fruen, et bitte lite til meg, stort nok i massevis...Vi er i sikker­het; flaue, men trygge!

Båten? Under vårt opphold på fyret, har vi observert dens stødige, langsomme seilas mot land. Kysten på den siden av fjorden består i hovedsak av stein, og vi aner at vår stol­te skute påføres store skader ved landkjenning. Vi har rik­tig nok sett noen mennesker rundt «vraket», men hva kan vel de utrette.

I samme øyeblikk som vå­re redningsmenn (stor takk til dem) er orientert om fadesen, kommer politibåten i full fart rundt Malmøya og rett mot oss. Vi vinker iherdig, de stopper, og vi kan fortelle at det «vra­ket» som ligger inne på Nord­strand er vårt.

Politiet ble oppringt av to na­boer med strandtomt på Nord­strand og stor fin trebrygge. De kom hjem fra jobb og oppda­get gjestene nede på brygga. Ukjent båt, men dog. De små­løper ned, finner en tom båt langs brygga med musikk på anlegget og motoren på tom­gang. Båten fortøyes, politiet ringes om denne førerløse bå­ten (stor dobbeltakk igjen) og resten av historien er kjent.

Vårt kjære sjøpoliti tauer båten ut til oss, opptar en rask forklaring, himler med øynene og overlater skuta til dens rette eiere... helt uskadd! Vi har altså hatt usannsynlig dobbelflaks. Hadde det ikke vært 23 gra­der i vannet denne flotte da­gen, hadde vi sannsynligvis ikke vært her, og hadde ikke vår be­sjelede skute valgt seg en flott trebrygge (den eneste i områ­det?) hadde vi vært båtløse, i alle fall den sommer'n.

Moralen er, som alltid til sjøs: Tenk nøye gjennom alt du gjør, både en og to ganger. Vi seiler og bader fortsatt, el­sker båtlivet, tenker bare litt nøyere gjennom ting. Noen år er gått, og naboene i havnen har sluttet å rope: «Se der kom­mer naturistene», hver gang vi dukker opp på Padda. Og det er ofte... Fortsatt.

Moralpreken: Livet i båt er som alt annet; ikke risikofritt. Bruk hue, nyt frihet under an­svar og det går som regel bra, selv uten altfor mye regler (les påbud, forbud og lover). Vår historie endte bra, og er en av svært få «nesten-ulykker» gjennom et langt liv i båt. Antallet opplevde nesten-ulykker i trafikken er til sam­menligning hundre ganger større; Keep sailing!