Folk som ikke gir seg!

Viktig sak under «Morsomt» som bare må med: Året er 1985. Jeg er singel, men ikke på sjekker'n - ennå. Artig likevel å møte en venninne til et vennepar, som jeg faktisk har hørt en del om opp gjennom, men aldri møtt. Utrolig vakre øyne, ikke til å unngå å legge merke til det, men ikke min type, og hvorfor dukker hun opp når jeg er på bytur med en kompis? Det blir en kort passiar og en øl.

En stund senere ringer denne kompisen, og har det ikke så bra. Går visst ikke så bra med kjærlighetslivet for tiden. «kan ikke vi ta en tur på fjorden en helg du og jeg? Trenger virkelig en å prate med nå» Selvsagt, sier jeg, har alltid tid til en tur på fjorden med en god venn.

En snau uke før vi skal seile, ringer han meg: «Nå har det seg slik at vi begynner å se lyset her hos oss, så jeg lurer på om det er OK at jeg tar med fruen på den båtturen til helgen?» Selvsagt sier jeg, ikke noe imot henne jeg, det blir bare hyggelig.... selv om det jo skulle vært en guttetur.

Dagen før avreise ringes det igjen: «Ikke så lett dette, vi sliter fortsatt, og det hadde vært veldig bra om fruen får ta med en venninne. Vet dette er mye å be om, men det betyr så mye for oss nå. Det er forresten hun vi traff på byen tidligere i sommer vet du....»

Å neiiiiii, tenker jeg, er alt dette bare et forsøk på å forene to venner som kommer fra hvert sitt havarerte forhold? Et slags gifteknivopplegg? Vel, jeg er alltid klar for tur med Minerva, så det er bare å gjøre gode miner til slett spill. Dessuten har jo jeg med meg min kjæreste - skipskatten, så jeg er ikke alene i dette skuespillet, planlagt eller ikke.

Turen går fra Paddehavet til Steilene, hvor vi ankrer opp. Stemningen er grei, og det ser ut til å bli en koselig tur, og uansett, vi skal hjem dagen etter, så dette går nok bra. Helt til Kompisen tar meg til side: «Jeg har veldig behov for litt alenetid med kona mi nå....Du kunne ikke tatt med deg venninnen på en liten tur i land - blir sikkert en fin tur, bare en times tid, så kan vi lage middag etterpå?»

Hva gjør man ikke for venner; Jeg tar med Merete (som hun viser seg å hete) i jolla og ror i land på Storsteila. Først litt famlende høflig prat mens vi ruslet rundt på delvis begrodd Osloskifer. Så finner vi en gammel trebrygge, hvor vi setter oss ned og dingler med beina, skuer utover sjøen, og prater om løst og fast - ganske mye og inngående etter hvert faktisk.

Cirka en time senere entrer vi Minerva, Merete og jeg. Tror jeg glemmer å spørre hvordan det går med paret om bord. Jeg har mer enn nok med det paret jeg er i ferd med å bli en del av. Hjertet banker, og det koker i topplokket - hva faen skjedde der på øya? Slo lynet ned, uten forvarsel eller? Jeg var blitt hodestups forelsket i hun med de vakre øynene. Det står helt klart for meg, og merkelig nok ser jeg ikke på dette som en hyggelig sommerflirt, men noe mye større. Har det klikka eller? «slapp av litt'a!» prøver jeg å si til meg selv.

Nå, mer enn 37 år senere er jeg overlykkelig over at jeg ikke hørte på mitt eget «slapp av litt'a». Denne teateroppsetningen av en båttur endte opp med 37 fantastiske år, to skjønne barn, to ubeskrivelig nydelige barnebarn og masse kjærlighet - så langt. Denne epistelen må selvsagt avsluttes med en stor takk til min gode venn, som ikke ga seg - TUSEN TAKK !!!