Døden

Døden, det eneste vi er sikre på her i livet, snakker vi lite om. Hva bringer den? Dette har jo vi mennesker vært opptatt av så lenge vi har kunnet kommunisere. Men hva skjer i vår tid? Skyver vi den bare unna? Drukner vi oss (ruser oss?) i våre liv, så til de grader at døden blir helt uaktuell, i alle fall til vi er skikkelig gamle, og helst da også? Unntaket er vel når det oppstår alvorlig sykdom med «sikkert utfall», og fatale ulykker så klart, da må vi forholde til den uansett.

Men, døden kommer som noe uforklarlig før eller siden, og utrolig nok får vi i liten grad lov til selv å bestemme hvordan døden vår skal være. Dette er jo ikke en opsjon for dem som blir revet vekk i ulykker, de slipper å forberede seg, de bare dør og etterlater seg i beste fall et sjokk og et stort savn forutsatt at de er så heldige å ha noen rundt seg. Men så er det alle de andre, de - eller vi - som blir syke eller gamle eller begge deler, vi har ikke mye vi skulle sagt vi heller. Hadde døden vært mer akseptert som samfunnstema, vil jeg tro at de langt fleste av oss gjerne ville ha et og annet ord med i laget, om hvordan dette livet skal forlates. Hvordan våre siste timer, dager og år skal leves. Det vil i alle fall jeg.

Ingen av oss vet jo heller hva døden bringer etter den er et faktum. Om det er totalt mørke, en «ny tilværelse» eller bare oppfyllelsen av et av de mange profetier om emnet, men veien dit, det vil si utgangen av dette livet, den er det rart vi ikke interesserer oss mer for. Den kunne vi jo faktisk ha vært med på å bestemme mer over selv, men det får vi jo i liten grad «lov til». Er ikke det litt rart da? Utgangen er jo vår da, privat som faen. Men, døden er kanskje så tabubelagt at når vi ser den komme blir vi helt handlings-lammet, og lar den bare sige inn over oss, mens vi vettskremt forholder oss til det som skjer som en slags tilskuere?

Jeg tror, og jeg tror jo så mye, men fundamentet i min tro er at vi ikke vet hva som kommer etter døden, og det tror jeg også at det er en grunn til. Alle religioner har jo en teori om hva som kommer, basert på at «det må jo finnes noe der ute». Men er det slik? Finnes det et svar vi med vår svært begrensede forståelse tross alt kan fatte? Det tror jeg ikke, og det er derfor det etter min mening er helt meningsløst å bruke livet på å prøve å «tre en sannhet ned over hodet på folk».

Egentlig er det jo ganske arrogant også, å tro at vi enkle vesener med våre 5 sanser forstår alt. Med min tro derimot, har jeg kunnet slå meg til ro med at jeg ikke skjønner en dritt av hva som kommer etterpå. Selv om jeg får noen vage - veldig vage ideer om det gjennom meditasjon, så skjønner jeg fortsatt ikke en dritt. Det eneste jeg skjønner er at det ligger en mening bak, at det er noe mer, mye mer – men hvordan, om i det hele tatt det arter seg får jeg jo tids nok avklart uansett, om det er hold i mitt syn da.

Enten man er troende eller agnostiker vet man jo ingenting, for ingen av oss relativt enkle mennesker er i stand til å fatte noe særlig utover rammene av vår tilværelse her på jorda. Selv Ikke predikanten, ikke hærføreren, ikke vitenskapsfolk, ingen gjør faktisk det. Så å bruke dette livet på å forsøke å «hjelpe» andre mennesker på den rette vei inn i «det neste», har jeg ikke sansen for, det er bare maktmisbruk og i beste fall fullstendig bortkastet tid.

Derfor tror jeg på å leve her og nå, være forberedt på at enden kommer, men uten å prøve å forstå hva den innebærer. Det gjør livet mye enklere, og er noe av vitsen med hele greia (les: vårt tilmålte øyeblikk her på jorden) – tror nå jeg. Og hadde vi vært forskånet for disse makt-menneskene, de med behov for å forvalte sannheten og derved styre andre mennesker, kunne vi alle i langt større grad konsentrert oss om å leve etter Kardemomme-loven. Vi kunne innse vår begrensning, og ta styring der vi vet vi kan, helt frem til døden.

Ønsker man på liv og død å påvirke folk, så får man heller be dem bruke tiden på jobb, hjemme, elske noen, være med venner, ta vare på de du er glad i og nyte det livet har å by på for oss som er så heldige å kunne det. Mer enn det behøver vi ikke forholde oss til, bare vi også er forberedt på døden. Det kan være smart, for den kommer jo en gang der fremme.

Vi bør absolutt bruke muligheten vi har til å fokusere på og ta vare på hverandre og leve gode fredfulle liv slik vi kjenner det, så lenge vi kan. Leve slike smittsomme gode liv (for det smitter garantert) til vår tid her er ute. «Man skal være god mot seg så lenge man har seg» har jeg lært av et godt kristent menneske en gang, og det er nok en forutsetning for å få til dette livet, hele veien til døden.