Den bare henger der hele tiden – nesten.

Jeg liker den ikke, men må ha den der. Den befinner seg inne i et svart trekk, som henger innerst inne i den mørkeste avkrok i min kjæres garderobe. Jeg snakker ikke om mine edlere deler, selv om overskriften kunne tyde på det, så ille er det ikke… ennå. 

Som ung for siste gang, har jeg jo lagt en del gode vaner på hylla. Jeg tasser rundt barbeint, jeg går ikke til frisøren mer, jeg er ikke så opptatt av tid, og jeg kler meg enkelt, for å si det mildt. Alt dette i samråd med min kjære, som faktisk liker meg som jeg er, ja sågar heier på meg – hun er god hun.

En gang, for mange år siden var jeg likevel nær ved å ta livet av henne. Vi var invitert i et lag som fordret et sobert antrekk. Så sobert at jeg begynte å tenke i retning av dress, selv om det alltid har vært svært fjernt å bruke det. Bukse og jakke – ja vel, til fest og business, men dress…. Så da var det bare å gå gjennom det jeg hadde. Jeg begynte med en pen grå en, den hadde jeg brukt i en konfirmasjon en gang – min egen, og det var da det skjedde. Min elskede bivånet forsøket på å få den på, og hadde man kunnet le seg i hjel, så hadde hun gjort nettopp det, der og da.

Morder ble jeg altså ikke, men ymse dresser ble kastet, og jeg gikk i selskapet med bukse, jakke og pen skjorte…..uten slips, og det funka denne gangen også, og «sånn går no dagan». Men, lengst der inni i mørket henger den altså, den helt svarte dressen. Den passer fint, den krøller ikke, og den henger der med et par hvite skjorter og et slips (verdens mest idiotiske oppfinnelse). Den henger og henger, men plutselig hentes den frem. Det var omtrent et år siden sist da jeg tung til sinns hentet jeg den frem her forleden og konstaterte at; jo da, den er like fin – ren og plettfri, med slipset ferdig knyttet. Den har kun en oppgave denne dressen, og det er å gi meg et anstendig ytre i begravelser.

Det er trist at det er sånn. At noen dør er selvfølgelig forferdelig trist, men også uunngåelig. At man i den anledning må (?) ikle seg det man liker aller minst, det er liksom en slags forsterker av det triste. Kanskje ikke så dumt, men likevel. Som ung for siste gang, vet jeg jo at jeg er på vei inn i en tid hvor denne dressen kommer til å bli bukt oftere og oftere, sånn er det bare. Det virker likevel unaturlig, både å ta farvel med noen og å ikle seg dette sorte, triste. I skrivende stund er den akkurat hengt tilbake, så får vi se hvor lenge det blir til neste gang. Trolig vil den holde livet ut – slitasjen er minimal, trusselen er møll, om den slags fortsatt finnes.

Begravelser er ikke hyggelig, spesielt ikke når avdøde er yngre enn «normalt» for å forlate Moder Jord. Men, det finnes også hyggelige sider ved begravelser – noen i alle fall. Det er utrolig godt når latter'n får slippe til i en begravelse, kanskje fordi man minnes hvor herlig humor avdøde hadde, eller man får høre om komiske hendelser fra avdødes liv. Jeg har til og med vært i rent hyggelige begravelser, men stadig ikledd min triste svarte dress. Er det tid for å tenke nytt også her, eller er det bra å holde på tradisjoner og etikette i en sådan stund? Når det blir min tur, håper jeg i alle fall på litt latter, og gjerne lettere fargerike bekledninger. Det er jo tross alt et avsluttet godt liv som skal feires. Håpe kan man jo i alle fall…