Bisarre tilbakeblikk

For 2 år siden hoppet jeg av, for 8 år siden begynte jeg å få et overblikk, for 17 år siden hadde jeg et sammenbrudd, for 20 år siden hadde jeg full kontroll, for 25 år siden var jeg ytelses-messig på topp, alt «gikk veien». For 38 år siden fant jeg kjærligheten, og 46 år siden lærte jeg en hard lekse, og kastet meg ut i voksenlivet. Nå, i dag, begynner jeg å se hvor veien egentlig går, hvordan og hvorfor.

For 46 år siden lærte jeg både hva det var å miste en av sine nærmeste på jævligst tenkelige måte, og hva det vil si å ta ansvar. Jeg ble tidlig voksen, og fikk en bratt læringskurve inn det voksne, seriøse livet, samtidig som jeg rota rundt med en del ungdomssurr som et slags etterslep. Det ble det ryddet opp i, kanskje altfor for tidlig?

For 38 år siden, fortsatt litt vaklende på vei i livet (men veldig bevisst og sikker i eget bilde) fant jeg den store kjærligheten. Det var og er en stor gave, skjerpende og vidunderlig forelskelse, som ble trygg kjærlighet. Vanvittig viktig å ta vare på. Så bra var det, at det ble barn av det, to fantastiske mennesker jeg også elsker, og har fulgt fra starten av livene deres.

For 25 år siden var jeg ustoppelig. Hadde full kontroll. Rusa meg på arbeid så jeg nesten glemte alt det andre….bortsett fra familien som alltid var rund der og skapte en lykkelig ramme i livet. Jeg drev firma som gikk bra, bygde kårstue til mor, totalrenoverte barndomshjemmet….samtidig, og mente meg som en god familiefar på samme tid. Uten hun som dukket opp for 38 år siden hadde det aldri gått bra.

For 20 år siden var alt på topp, jobben gikk kjempebra (les tok MYE energi), barna ble flotte ungdommer, kjærligheten blomstret og kapasiteten var på topp. Jeg var klippen i mitt eget liv, og hele universet rundt meg og mine. Jeg følte meg nærmest udødelig. Jeg fikk til «alt» jeg ønsket - nesten.

For 17 år siden kom veggen susende mot meg og traff hardt. Og så det, som jeg trodde bare skjedde med «hypokondere og andre bleikinger». Jeg mistet min surt opparbeidede kontroll over livet. Jeg kunne ikke lenger bare gjennomføre uten tanker på konsekvenser for både kropp og sjel. Fy f…. Jeg var visst ikke like suveren i livet som jeg antok. Legens «tvangsnedroing» ga tid til å tenke gjennom hvem f…. jeg trodde jeg var, og ikke minst; «Hvorfor i h…. er jeg her?»

For 8 år siden begynner brikkene å falle på plass. Lovlig sent, men bedre enn aldri. Alt jeg hadde i bagasjen ble fordøyd og forsøkt forstått. Jeg som hele livet hadde trodd jeg var så tidlig ute med alt, skjønte snart at jeg hadde løpt så fort at jeg gikk glipp av mye, og fikk overblikket altfor sent.

For to år siden satt jeg strek over alt som hadde med jobb og karriere å gjøre. Synes jeg hadde bidratt med mitt, og trengte tid til å realisere alt jeg aldri fikk tid til, alt som ble utsatt på 10-års basis, igjen og igjen. Jeg la ned «karrieren», dog ikke uten dårlig samvittighet, men man kan venne seg til alt.

Hvorfor i helvete skriver jeg dette? (Og hvorfor i h….. leser du dette?) Tanken er å konkludere med et viktig råd til unge og gamle ungdommer: Tenk gjennom hvorfor du er her, og ta deg tid til å elske mens du tør det, og å leve mens du gjør det, som Piet Hein så genialt har formulert. Det er nemlig ingen selvfølge. Det er ikke engang enkelt å få til, spesielt i vår tid hvor «alt er mulig».

Vi glemmer lett at vi alle er i ferd med å dø, fort eller langsomt. Likevel er jo det det eneste vi vet med sikkerhet. Når det er sannsynlig at det er lenge til, er det ekstra vanskelig å tenke over hvorfor vi er her. Det paradoksale er at det ikke er lett når man er i 60-årene heller, spør meg!

Så, begynn hver dag med akkurat det; Hvorfor er jeg her, hva vil jeg bruke mitt lille «vindu i tiden» til før jeg forlater denne verden? Må jeg ha ditt og datt, må jeg oppnå si og så, eller er det andre ting som er viktigere? De små for eksempel? Fokuser mindre på hvordan du fremstår overfor andre, og mer på hvordan du ser deg selv. Først da kan du være til glede for dem du er glad i.

Jeg er den første til å forstå at dette virker fjernt når man er f.eks. 30, men det er like fullt veldig viktig. Faktisk er det viktigere enn å begynne å tenke på pensjonssparing, noe jeg dessverre tror står rimelig lavt på listen hos de fleste av dere som er så heldige (?!?) å være i 20- eller 30-årene nå.

Ta vare på tiden og hverandre, da er ingenting forgjeves !