Livet på Padda - mitt båtparadis gjennom 50 år.

Jeg kom til Sørfonden på Padda tidlig i tenårene, med Gressvik-jolle og behov for en trygg havn. Året var 1972. På Padda fikk jeg plass, sammen med min gode venn PC, som hadde samme type båt. På Padda var det kong Helge med frue som regjerte. Ordentlige folk, som passet på alt fra drift og vedlikehold til passende oppførsel mellom båteiere og vertskap. Ikke noe slingerivalsen der nei, men vi følte oss velkomne fra første stund. Padda fremsto som en trygg havn på mer enn en måte.

For meg, som fortsatt var med i BSF, og seilte regatta som mannskap på div. båter, ble Padda og Gressvikjolla den rake motsetning til regattaseiling. Vi dro på tur med slik båt må vite. Vi tok toget til Bekkelaget, eller syklet, og møttes på stranden på østsiden av Padda. Der lå båtene klare, vi hev om bord soveposer og telt, satte seil og kunne dra så langt som til Søndre Skjærholmen, for telting, bading og kokkelering på primus. Et herlig avslappende liv, uten trimme-stress og trener-mas. Vi var våre egne sjefer.

Ut og inn av Paddehavet seilte vi jo alltid mellom Ulvøya og Malmøya, som var regattabane for A-Jollene i BFS - her lærte jeg seiling. Men nå seilte vi jo helt ut på storhavet - Bundefjorden. Det var bare en feil med dette livet, og det var båten. Tenk hvordan det hadde vært, å ha en båt, som var så stor og tung at jeg kunne gå rundt på dekk, uten å risikere å ramle av, for ikke å snakke om å kunne gå helt frem i baugen, uten at denne forsvant under vann. Det hadde vært saker det.

Og etter tre sesonger som turseiler, dukket det opp en svensk Stjernebåt for salg. Dette var et klinkbygget «skip» på 21 fot, hel-dekket, med en liten kappe mellom mast og cockpit, fast kjøl og ikke minst, mulighet for å overnatte om bord, under bomtelt. Dette var drømmen, selv om den trengte en del oppussing. Jeg mener å huske prisen var kr. 3.500,-

En noe nervøs mor, kjørte meg til Asker, hvor båten lå, og sto igjen på brygga og tenkte sitt da poden seilte østover alene, lenge før mobiltelefonenes tid. Befriende!!! Båten seilte bra, lakk litt, men pytt, den var jo nettopp sjøsatt. Etter noen timer glir jeg inn ved butikken på Padda med mitt nye skip. Finner min nye bryggeplass, og går rett opp i det gamle styrhuset, Paddas telefonkiosk, og ringer mor - jeg lever, jeg sank ikke, alt er bra faktisk, veldig bra.

På Padda er jeg mer og mer, på Padda får jeg mye god hjelp, og tips og råd om hva som bør gjøres med båten. Første vinter'n lagres rigg på Padda, mens båten kjøres hjem i hagen med lastebil. Her begynner læringen for alvor, når alt jeg har blitt tipset om bør gjøres, skal utføres i praksis, av meg selv, alene. Det ble noen supre år med «Stjerna», ut på tur - langt av gårde - men alltid til slutt hjem, inn sundet til Padda, enten med seil, eller padleåre, motor fantes ikke.

Selv om båten var fantastisk på alle måter, ble det om litt Hvalerskøyte med gaffelrigg. Ny læring, motorbytte, rigging og mye annet, stadig med Padda som «arbeidssted», med sine læremestre. Skuta ble helt staselig den etter hvert. Gamle Vågen og unge Ivar S. var begge et oppkomme av kunnskap om gamle trebåter, og hjelpsomme til tusen.

Men, en vår gjestet en ny gammel seilskøyte Padda, som bare var helt drømmen. Jeg ble helt skjelven i knærne bare ved synet av båten. Linjene, det store brede dekket, riggen med storseil, toppseil, fokk og klyver....det var saker, men nok langt utenfor rekkevidde. Den påfølgende høsten dukket den opp i avisen - til salgs.... Er det muuuulig? Det var det, og med salg av gamlebåten, litt privatlån her og der og litt sparepenger, var finansieringen i orden.

Nytt prosjekt ble seilt hjem til Padda av en meget stolt skipper. Herlighet!!! Året var 1984, Minerva het hun, og hadde linjer så vakre som noen. Her var til overmål alt i orden, sett i forhold til at damen var 80 år gammel. Hun hadde ny hud over vannlinjen, en del nye spant, nytt massivt teakdekk, nye losrekker etc. Velstand! Etter noen dager på slipp, med fjerning av to tonn blåskjell, priming, maling og stoffing, samt småreparasjoner, godt guidet og supplert av Sørfonden var hun for ung å regne.

Minerva ble båten de neste 20 årene, først i bøye på Padda. Hun var jo altfor stor for bryggeplass. Det første som ble «anskaffet» til livet på Minerva var ny kjæreste, som etter hvert ble kone og mor til våre to små, som måtte finne seg i å vokse opp på Padda og om bord i Minerva. En slags sjørøver-tilværelse ble det nok. Stor var gleden (og vemodet) da sveiveprammen ble erstattet med overgangs-brygge i 1995, og vi fikk bryggeplass rett ved der vaktboden står i dag. Minerva fikk ny motor, ny rigg og meget godt stell i disse årene. Og Paddafolket var alltid der med råd og hjelp og løsninger.

I 1986 inviterte Oslo Kommune til «allmøte» for Sørfondens kunder, i stuen på Villa Lilleborg, for å hjelpe oss til å ta over havnen, og drive selv som forening - på dugnad.          I stuen var det trangt med 50 personer til stede, utenfor sto det 5 ganger så mange. Felles for de aller fleste var et sterkt ønske om å beholde ting slik de var, med Sørfonden som drivere, og slik ble det. Til gjengjeld krevde kommunen opprettelse av PBF. Pussig tenkte jeg, hva skal vi med forening når alt funker så bra?

I 2004 ble båtlivet for mye vedlikehold, og for lite seiling i en tid med travle hverdager, ungene var blitt tenåringer, og ikke så interessert lenger. Vi deserterte, solgte Minerva, og seilte hjem «Plastic Fantastic», til stor glede (latter) for naboene med sine trebåter. I 2007, ble denne byttet ut med Koz, samme størrelse, men en båt som vi fortsatt har, og kommer til å ha til vi stuper. Vi har altså levd mye av våre liv på Padda. Fantastiske år, i fjordens beste havn, med en service og drift av hele øya som er ganske unik. Det å være båteier på Padda representerte alltid en av livets lyseste sider.

Så, for få år siden kom en gammel venn, og sa; «Du Henning, du har hatt båt her veldig lenge, har du ikke? Du kunne ikke tenke deg å stille til valg i båtforeningens styre vel? Der er det på høy tid å få til noen utskiftninger. Enkelte har jo grodd helt fast der». OK tenkte jeg, jeg stiller, og ble valgt - det blir man jo når man først sier ja.

Hyggelig og interessant å komme inn der da, tenkte jeg. Og slik virket det, man var med, sa sin mening, og dro hjem og tenkte ikke så mye på det, før neste møte. Mulig jeg er litt treig av natur, men det tok faktisk en del tid før jeg begynte å se et mønster. Styrets arbeid, utover vaktordning, gikk stort sett ut på å krangle på priser og hvem som skulle gjøre hva på Padda.

Sørfonden sto etter hvert frem som den store stygge ulven, som bare var ute etter å flå sine kunder. De tjente jo faen meg penger på driften sin også. Etter hvert åpenbarte det seg en negativ skytter-gravspolitikk, der styrets hovedmål var å holde prisene nede, og å legge seg opp i driften til Sørfonden. «Nå skal faen meg vi båteiere være med å betale for vedlikehold på bygninger her også nå». At dette var en del av husleien til Oslo Kommune ble ikke nevnt, men at deler til opplagskranen skulle belastes sommerkunder, nei det....!!! «Skulle tatt seg ut, her må det settes ned en fot og kjempes for det som vi ha kjært - egen lommebok».

Jeg ble først litt forvirret, er de virkelig så ille, de derre som jeg alltid har fått god service og hjelp fra? Jeg skulle nok aldri blitt med på dette, jeg trekker meg ned på varamedlems-nivå og så ut. Alt med Padda var jo bare godt båtliv, helt til jeg kom med i styret. Puh... veien ut var klar for min del, frem til våren 2021, da trakk sittende formann seg, og jeg som varamann rykket automatisk inn igjen. Au da, dette var ikke min plan. Men, her hadde det skjedd ting siden sist!

For første gang foregikk det en hyggelig OG fruktbar dialog mellom styret og Sørfonden. Du verden! Og ikke nok med det, folk (nye) i styret kom opp med ting som i mine ører låt utrolig bra. «Det er klart vi må gi driverne her et grunnlag for å drive på en forsvarlig måte, og kunne møte kommende miljøkrav. Vårt ønske er jo bare å leve det gode liv på Padda, og overlate mest mulig av drift til Sørfonden, de har jo holdt på lenge, og gjort nettopp det på en utmerket måte!»

Styret var på dette tidspunktet i gang med grundige undersøkelser av båtplasspriser i Indre Oslofjord, for å få en god formening om hva vi burde akseptere av priser på Padda. Vi fant jo fort ut at det kun var ideelle havner med innskudd og dugnader som var rimeligere enn Padda, selv med de nye prisene som vi anså var helt akseptable. Vi skulle jo finne priser fra kommunale båthavner det var naturlig å sammenligne seg med, men det var ikke å oppdrive i Oslo. Derfor endte vi opp med noe mellom ideelle og kommersielle havner. Senere ser vi at slike havner finnes både i Asker og i Son, og de er alle litt dyrere, så vi traff jo godt.

Da var dette i havn, informasjon var sendt ut, og all krangling og baksnakking (for det hadde det vært mye av i PBF-styret) hørte fortiden til. Det var faktisk hyggelig å sitte i styret nå, og nye planer og felles kreative innspill så dagens lys. Nå skulle det bli dreis på hele Padda, både teknisk, miljømessig og trivselsmessig - trodde jeg, naiv som jeg er.

Enkelte tok imidlertid imot undertegnede etter endt sommerseilas uti august, nærmest med trusler og sjikane - noen som ikke likte det nye styrets måte å drive på. Vi skulle jo egentlig bare være vaktbikkjer overfor Sørfonden. «Samarbeide med dem? Hææææ? Err'u gæær'n? De er jo kun ute etter å flå oss båteiere jo!»

Og så ble «Paddas Venner» startet, en aksjonsgruppe med egen FB-side, hvor nye styremedlemmer og andre «utro tjenere» ble kastet ut. Her skulle diskuteres og aksjoneres!!! De fikk med seg en del på en relativt ugrei måte, krevde ekstraordinært årsmøte, kastet sittende styre, og tok selv over. Her skulle det faen ikke være noe gemyttlig samarbeid og mulighet for Sørfonden til å drive på eget initiativ, med over 70 års erfaring, nei!

Det gode liv på Padda begynte for min del å fortone seg som en uvirkelig «krigssone», der en part tenker kortsiktig, setter miljø langt ned på lista, og elsker å bruke sin tid på å kontrollere alt og alle, og ikke stole på noen. Den andre parten er de, eller oss da, som bare ønsker en veldrevet havn, bryr oss litt om miljø, og primært ønsker å nyte båtlivet i ro og fordragelighet. Etter nylig avholdt årsmøte, 8 måneder på overtid, forundres jeg voldsomt over at «de andre» fortsatt får med seg SÅ mange på sin mistroiske vei. At flertallet ikke ser lenger fremover er helt utrolig i min verden.

I skrivende stund er båten helt vinterklar og innpakket for vinter'n. Vanligvis hadde jeg blitt yr bare ved tanken på at det kun er 3 - 4 måneder til vinter og skiturer igjen kan byttes med båtturer, men nå vet jeg ikke helt.... Det er nå store mørke skyer som henger over mitt livs båtparadis. Siste ord er nok ikke sagt i denne saken, men hvordan blir fremtiden på Padda?

Når vi stevner ut sundet mellom Ulvøya og Malmøya for kanskje tusende gang (faktisk) og planene for påsken 2023 legges der og da, vil det nok bruse i årene, men når vi returnerer en uke senere, hjem til Padda, hva da? Jeg har alltid elsket å komme hjem til Padda, pakke seil i sundet, og legge til kai i ro og fred. Blir det sånn i 2023? Eller skal de neste årene være preget av mørke skyer, mistro og maktsyke? Jeg bare spør, men tror og håper på noe langt bedre.