12. Innlegg i 12. time.

Kanskje den viktigste delen av Ung for siste gang er å nå mitt mål om å klare å uttrykke relativt klare og sterke følelser gjennom musikk - uten tekst. Og tro ikke kjære leser, at dette er en patetisk drøm om å bli en rocka type med egen fan-klubb, snarere tvert imot. Bakgrunnen er min oppvåkning midt i tenårene, da pop og rock var musikken, anført av Beatles og Stones, og det ene var coolere enn det andre, til jeg plutselig en dag oppdaget «moderne» gitar-basert jazz.

Jeg husker det som det var i forrige uke... eller noe. Vi satt stadig på musikkrommet på skolen i friminuttene noen kompiser, og hørte på diverse cool musikk på skolens Tandberg-anlegg. En dag kom en med Terje Rypdals nye album Odyssey, og en helt ny verden åpnet seg. Fra å ha blitt fortryllet av Lennon's sterke tekster og annet, fikk jeg plutselig høre musikk som snakket til meg - i sterke ordelag, uten et eneste ord sunget. Det fasinerte meg enormt, og åpnet døren til en ny verden av musikk, som jeg fortsatt setter høyere enn alt annet i musikken.

Jeg har fulgt Terje og en rekke andre musikere i samme sjanger i alle år siden, med et brennende ønske om selv å få til noe i den retningen, og årene har gått. En grei samling el-gitarer har jeg klart å stable på beina, samt et enkelt musikkrom eller «studio» om man vil, i kjeller'n. Og nå endelig, i regi av Ung for siste gang, er jeg i gang. Jeg har holdt på noen år, men nå har jeg endelig roen som skal til.

Jeg er også så heldig å ha med kjæresten, av og til vår sønn, og en sjelden gang svigersønn - da er vi et komplett familieorkester - men det er og blir jeg som drar lasset, akkurat slik jeg ønsker det. Jeg er min egen kapellmester og tror jeg skal å få dette til, mens jeg fortsatt henger med.

Noen god gitarist blir jeg jo aldri, i alle fall ikke teknisk/klassisk, men mitt ønske om å skape et musikalsk landskap, hvor jeg kan uttrykke det jeg egentlig ønsker, på en måte som gir mening, kommer stadig nærmere. Det tar jævlig mye tid, krever full tilstedeværelse og et inspirert sinn, så det går i rykk og napp. Men prosessen er i gang, og når tiden (les musikken) er moden, får jeg teste den ut her på Ung for siste gang.....om en stund.

I mellomtiden kommer det sikkert litt mer om min tilnærming, både teknisk og innholdsmessig. Som gammel elektroniker er det utrolig fascinerende hvordan ulike lyder og stemninger kan skapes, i et grenseløst univers av teknikk og harmonier. Kunsten er å bruke dette på en «riktig» måte, for meg gamlemåten, og så øve, øve og atter øve på det man har skrevet, så det lyder som det skal. Og av og til gjør det nettopp det. Da opplever man å være i en «flow» - og det er en ubeskrivelig god følelse.